Folke- og ministermøte i Tønsberg
Tirsdag 20.mai holdt styreleder Liv Cathrine Krogh innlegg på et Folkemøte i Tønsberg. I publikum satt blant annet kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Under kan du lese Liv Cathrine Kroghs innlegg på møtet.
Etter endt arrangement hadde styreleder Liv Cathrine Krogh og daglig leder i LNU, Eva Kolsrud Vinde, en samtale med kunnskapsministeren om de fagpolitiske sakene LNU brenner for: 1. Hvordan verne om elevenes skrivekompetanse i møte med kunstig intelligens. 2. Hvilke konsekvenser får nye rammer for fag- og timefordeling i videregående skole for norskfaget? 3. Hjelpemidler til eksamen og tilgang til fysiske læreverk – også i videregående skole!
Norsklæreren har god utsikt til fellesskolen. Hvert år har alle elever norsk flere timer i uka. Det er skolens største fag. Innholdet er felles referanser i språk og kultur. Dette innholdet leser vi, og vi snakker og skriver om det. Lesing, muntlighet og skriving er ferdigheter som norsklæreren har et særlig ansvar for. Ferdigheter alle trenger, på jobb og til hverdags. Det er også i lesing, muntlighet og skriving at læring foregår, i språklig samspill med litteratur og hverandre. Norsklæreren har med andre ord en fin jobb. Men noen skjær i sjøen vi kaller fellesskolen, ser vi.
Jeg starter med lesinga. Lesinga. Grunnen til at det ble skole for alle på 1700-tallet. Det er fortsatt lesing mange forbinder med det å begynne på skolen. -Gleder du deg ikke til å begynne å lese, spør vi 5-åringene om sommeren. Også lærer de seg å lese, og hva skjer? Allerede på mellomtrinnet faller mange av lasset. De som leste på fritida, slutter, og den utviklinga av lesekompetansen som skolen skal stå for, ved å lese stadig lengre og vanskeligere tekster, ser det ut til at vi ikke får til like godt lenger. Som en belest informant i ungdomsskolen sa til meg for å forklare at han ikke leser lenger: -Det er ikke like spennende som spill, som drar deg inn, fordi det er action hele tida. Action hele tida er det også i strømmen av innlegg på snap og tik tok. Betyr det at undervisning og lesing må bli som action hele tida? Nei, løsninga er at skole skal være skole. Om vi bommer på den, er det spesielt elevene som trenger det mest, som vi svikter, de som ikke har folk hjemme som kompenserer, som kjøper lese- og lærebøker til ungene sine, for eksempel.
Jeg kan ikke få sagt dette nok: alle elever på alle trinn må ha ordentlige lærebøker og ordentlig lesestoff. Også på papir. Vi kan ikke skrolle på papir, og det er bra for konsentrasjonen og leseforståelsen. I budsjettsammenheng er bøker som pølser i slaktetida, og likevel klarer vi ikke å finne de pengene. Selv ikke når de øremerkes. Og så lurer vi på hvorfor stadig flere elever forstår mindre når de leser. Vi trenger kultur for lesing. Men først trenger vi flere bøker.
Jeg fortsetter med muntligheten. -Nei, felles lesestund, det slutta vi med for lenge siden, sa en styrer i barnehage til meg og jeg skvatt. -Heh? Ikke høytlesing i barnehagen? -Nei, det ble for vanskelig å samle alle. For mange andre behov. Det samme har jeg sett under observasjon av praksis-studenter på småtrinnet. Samlinga rundt læreren foran tavla sluttet de fleste opp om, men når én fikk ligge under pulten, en annen oppå med medbrakt pute og en tredje krabba bak der et sted, var de tre nok til å velte lasset der framme foran tavla. Det kan ha vært gode grunner til at de fikk holde på, men tilpasset opplæring sånn det er formulert i forskriften står ikke med punktum etter seg. Det står tilpasset opplæring innenfor fellesskapet. Det kan gå fint om fellesskapet er på 12 eller 17 elever, men er fellesskapet på 28, inkludert de to nyankomne fra Ukraina, så må kanskje puta bli hjemme. Å lære seg å lytte, vise andre at du ønsker å høre på, er en forutsetning for dialog. Men som en lærer på mellomtrinnet sa: -Det framstår hult at vi skal jobbe med respekt, empatisk lytting og det å være åpen for andre meninger når kulturen som ungene ellers bader i er roasting og guttastemning.
Når elevene er blitt ungdommer, er også mange blitt så utrygge at det er vanskelig å få dem til å gi lyd fra seg. Mye av svaret på hvorfor det, ligger utenfor skolen, men når vi veit at læring skjer i språklig samspill med andre, så er den lyden viktig, og vi må løse det i skolen. Den samme utryggheten ser også vi som har studenter. Mange kan se ut til å mangle tilstrekkelig trening i sosial interaksjon og samtale der vi ser hverandre i øynene og snakker sammen, på ekte. Skoleforskeren Øystein Gilje har påpekt at én-til-én klasserommet blant annet ser ut til å ha ført til mer individualisering. Men for mange er jo skolen den eneste fellesarenaen de har. Vi må utnytte det at folk faktisk er sammen der! Ved å la elever erfare at det er trygt å treffes i åpent lende, ja, til og med være uenige der.
Jeg skal gå inn for landing i skrivinga. Fra 1827 skulle alle elever lære å skrive. Før det, var det bare dem med foreldre som krevde det, som lærte det. Hvorfor skulle alle skrive? Jo, sa 1800-tallsfolka, det handlet om praktisk nytte, mulighet til demokratisk deltakelse, kognitiv og språklig utvikling. Leser vi skolens rammeverk for skrivekompetanse, er det fortsatt sånn vi begrunner det, men: i praksis legger vi ut snubletråder for elevene. Mange sier nå at det er lurt at elever får hjelp av språkmodeller til å skrive. KI er lurt til mye, men ikke til skriving når den som skal skrive ikke kan det fra før. Elevene skal jo lære dette. Det er hardt arbeid, og det går til kjernen av tenkning og læring. Og så er det de som sier at elevene må forberedes på arbeidslivet. Joda. Jeg har vært i arbeidslivet, også utenfor skolen, jeg har jobbet med digitalisering og funnet det meningsfullt. Digitalisering, og KI, handler om effektivisering, og selv om det kan gå for fort, er det rasjonelt å effektivisere, i arbeidslivet. Men i læring? Å effektivisere barns læring kan fort bety å hoppe bukk over den. Ingen av mine lærere ga meg annen KI-trening enn å forberede meg sånn som skolen skal, ved å gi meg mye trening på å lese, skrive og snakke om fag i et fellesskap. Da fikset jeg også KI da det kom.
Er det noe jeg er sikker på, er det at foreldre av i dag også vil ha en sånn skole for sine, en med lærebøker, der det er mer trøkk på konsentrasjon enn action, der krav om å inngå i fellesskapet er tydelig, der det er lek, mye lyd, god lyd, og der elever får utvikle skrivekompetanse i fred for hjelpemidler som gjør jobben for dem. Og om foreldre av i dag ikke får det i fellesskolen, vil de ta med seg de spisskompetente ungene sine til andre skoler.
Liv Cathrine Krogh, styreleder i LNU
