Revisjon av læreplanen i norsk 2013



I disse dager etableres læreplangruppa som skal arbeide med revisjon av norsklæreplanen fram mot 2013. Et høringsforslag skal være klart 1. oktober 2012. 

I motsetning til forrige revisjon, kan det ligge an til større endringer i læreplanen denne runden. Her kan du lese oppdragsbrevet fra Kunnskapsdepartementet til direktoratet.

Departementet ber direktoratet tydeliggjøre de grunnleggende ferdighetene (med spesielt fokus på lesing, skriving og muntlighet) i norskfaget.

Ellers kan disse utdragene være verdt å merke seg:

  • Departementet har mottatt signaler om at læreplanen oppfattes som ambisiøs. Dette gjelder særlig Vg3/påbygging til generell studiekompetanse. Vi viser til oppdragsbrev 36-10 hvor direktoratet bes utrede om fordelingen av timer på trinn i norsk, engelsk og øvrige fellesfag i yrkesfaglige utdanningsprogram er hensiktsmessig. Revidering av læreplanen i norsk må ses i sammenheng med oppdrag 36-10.
  • Norskfaget er både et ferdighetsfag og et kulturfag, med et betydelig kunnskapsinnhold som forvalter og utvikler vår kulturarv. Selv om et hovedmål med revideringen beskrevet i dette oppdragsbrevet er en mer systematisk utvikling av de grunnleggende språkferdighetene,  må den reviderte læreplanen ha en god balanse mellom dette og tilegnelse av kunnskap. Revideringen skal ikke innebære en generell svekkelse av det faglige nivået i Norge i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.
  • Direktoratet bes inkludere en sammenligning og vurdering av dette i sitt svar på oppdraget. Direktoratet bes vurdere læreplanen i norsk inkl. vurdering i faget (standpunktvurdering og eksamen) knyttet til hovedmål og sidemål. Forslag til endringer på dette området må varsles og drøftes med departementet på et så tidlig tidspunkt som mulig. Arbeidet med gjennomgangen av norskfaget må ses i sammenheng med oppfølgingen av Østbergutvalgets innstilling.

Vi i LNU oppfordrer alle lærere til å komme med innspill til revisjonsgruppa i kommentarfeltet under.

Bilde: Atle Haga (Tiller vgs)

 

18 kommentarer

  1. Einar Sødergren

    Jeg mener også, som mange andre, at læreplanen for vg3 er for ambisiøs. Dette er mer à la grunnfagspensum på Universitetet. Videre tror jeg at det vil være gunstig å kutte ned antall karakterer fra tre til to; én felles karakter for skriftlig og én for muntlig. Å ha bare én felleskarakter for hele norskfaget er jeg imidlertid skeptisk til. Dette tror jeg vil føre til flere uheldige utslag rundt omkring. Det vil bl.a. fort kunne gjøre den muntlige biten til en «restsaldo», som kanskje vil bli ei sovepute for lærerne også.

    Jeg mener også at læreplanen bør moderniseres enda mer. Før Kunnskapsløftet var norskfaget musealt. Etter K.-løftet er det blitt noe bedre, men det viser seg at det historiske trykket er massivt fremdeles. Vg1 er helt fint, men man har ikke tid til mye annet enn historisk stoff på vg2 og vg3. Dette bringer oss over til timefordelinga. Dagens fordeling med 4-4-6 fungerer dårlig fordi det er for lite timer på vg2 i forhold til læreplanens krav. Jeg tror 4-5-5 ville fungere bedre.

    Helt til slutt mener jeg at det såkalte «litterært program», som er et eget læreplanmål, er helt på siden og unødvendig. Ikke fordi jeg er imot kreative innslag i norsktimene (Jeg bruker selv mye drama), men fordi dette er et kunstig innslag som blir påtvunget oss. Stryk det!

  2. Ingrid Metliaas

    Norsk skal være norsk.
    Læreplanrevisjonen og norsk på yrkesfag – yrkesretting eller tekstkompetanse?

    Flere norsktimer på yrkesfag, ”yrkesretting” og penger til kompetanseheving, blir det sagt i pressemeldinger fra Kunnskapsdepartementet. Det er noen av tiltakene for å få flere yrkesfagelever gjennom skolen med reell og formell kompetanse.
    Tverrfaglig samarbeid og sammenheng mellom fellesfag og yrkesfag er bra, men det løser ikke nødvendigvis problemet med motivasjon hos elever på yrkesfag. Elever som velger et praktisk fag, er ikke bare interesserte i det yrkesfaget de lærer. De er like opptatt av vennskap og kjærlighet, krig og fred som andre, og de vil gjerne lese de gode historiene. Norsktimene kan være oaser der ungdommene får snakke om tanker og følelser.

    Norsklærere må delta i samarbeid om tekst og skriving som hører yrkesfaget til, men det må være rom for mye annet. Først og fremst må norskfaget bidra til at elevene får en bred tekstkompetanse. Alle elever i videregående skole må lære å forstå argumentasjon i avistekster og nett-tekster, og de må lære å formulere sine egne argumenter. Det er dette de trenger for å bli aktive og myndige medborgere i et demokrati, for å bli politikere og foreldre. Vi kan ikke ta denne kompetansen fra ungdommer som skal ha et praktisk yrke, og vi kan heller ikke ta fra dem det som skjønnlitteraturen kan bidra med; utvikling av identitet og empati.

    Undervisninga i fellesfagene på yrkesfag trenger fornyelse, men vi må ta de riktige grepene. De grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving og muntlig må tas i bruk på en aktiv måte i undervisninga, og vi må se at fagkunnskap og språk henger tett og uatskillelig sammen i alle fag. Hvis vi har fokus på elevenes helhetlige tekstkompetanse, kan vi lykkes i arbeidet med både yrkesretting, skjønnlitteratur og sakprosa. Å undervise i norsk på yrkesfaglige programområder, er en viktig og givende jobb! Vi skal bidra til at elevene blir trygge språkbrukere, som kan delta i samtaler og samfunnsdebatt.

    Innenfor de rammene læreplanen gir, har vi gode muligheter til å treffe ungdommene der de er og motivere dem til å bli med videre. Yrkesfaget er ikke det eneste som føles relevant og motiverende for 16- og 17-åringer. Et av mine forsøk på å yrkesrette norskfaget i en klasse på Vg2 helsefagarbeider ble møtt med følgende kommentar fra en elev: ”Jeg vil si noen ord om denne oppgaven: Oppgaver som dette har vi i andre fag, jeg kommer ikke her på skolen for å gjøre det samme i hver time. Jeg er her, på yrkesfag, for at ingen dag skal være lik. Norsk skal være norsk, ikke bransjelære eller prosjekt til fordypning.”

  3. Knut Michelsen

    Så langt jeg har forstått – eller antakelig ikke forstått -, har kunnskapsministeren allerede lagt føringer for y-fagnorsken i vgs. for neste skoleår. Norsken skal ha dobbelt så mange timer som engelsk. Det vil si 10 timer a 45 min. på vg1 og vg2? Samtidig skal faget yrkesrettes i større grad. Uten læreplanendring – som kommer først i 2013? – må dette føre til opphopning eller «flytting» av kompetansemål nedover i systemet dersom det totale antall norsktimer ikke skal øke i en allerede sprengt timeplan i vgs. Kanskje forlagene også må lage nye norskverk? Skal y-fag være «sidemålsfri», blir dette enda mer komplisert for de elevene som skal ta det allmennfaglige påbyggingskurset vg3 med en evt. sidemålseksamen. Ser vi på limbo-situasjonen for de minoritetsspråklige elevene og norskfaget, virker det som noen kanskje er i ferd med å male seg opp i et problematisk hjørne her.

  4. Camilla van Veen

    Eg er heilt samd i at noko må gjerast med norskfaget, og ei løysing kan vere å redusere talet på karakterar. Og skal ein fyrst gjere noko med talet på karakterar har eg få motforestillingar mot å redusere det til ein felles karakter for skriftleg og munnleg. Likevel har eg nokre kvaler når det gjeld skriftleg norsk. Ein kan snakke så fint ein vil om at sidemålet (i dei fleste tilfelle nynorsk) ikkje vil bli skadelidande med ein felles (skriftleg) karakter, men det trur eg dessverre det vil. Ein kan snakke så mykje ein vil om norsklærarar sin faglege integritet og at det sjølvsagt vil bli stort fokus på sidemålet sjølv om det ikkje blir ein eigen karakter og bla bla bla, men eg er usikker på om denne faglege integriteten er like sterkt til stades hjå alle norsklærarar. Oppropet frå norsklærarar ved Ringerike vgs som sirkulerte på skular for ei tid tilbake, fekk meg til å tvile litt på akkurat det, med utsegn som gjekk langt i å argumentere med at skriveopplæring i sidemålet må kuttast ut fordi a) elevane synest det er vanskeleg, b)det er meiningslaust å vere god i begge målformene. Med ei slik innstilling blir det sjølvsagt aldri god undervisning i sidemålet. Eg meiner derimot at sidemålsopplæring er nødvendig så lenge vi har to likestilte offisielle norske skriftspråk, og at ein må sikre seg at det faktisk vert fokus på sidemålet på ein eller annan måte. Dersom talet på karakterar i norsk vert redusert til to, eller aller helst ein (kvifor skal eit firetimarsfag, som norsk er på vg1 og vg2, ha tre karakterar, medan femtimarsfaget engelsk på vg1 berre har éin?), meiner eg løysinga er at obligatorisk sidemålseksamen blir gjeninnført. (Eg forstod aldri kvifor sidemålet plutseleg skulle bli trekkfag – her snakkar vi degradering av sidemålet!). På den måten kan ein ikkje handsame sidemålet heilt stemoderleg. Alternativt kunne faget hatt tre karakterar på vg3, der ein har seks timar og faktisk tid til meir enn på vg1 og vg2.

  5. Bjørn Helge Græsli (@bjornhg)

    Har sagt noe om dette før: http://www.norskundervisning.no/blogg/?p=150

    Noe mer konkret:
    Vg1 Rom for å jobbe intensivt med grunnleggende ferdigheter (lesing og skriving).

    Vg2 Fokus på kreative sjangre, avsluttende karakter i kreativ/skjønnlitterær tekstprodusjon muntlig og på begge målformer.

    Vg3 Fokus på analyserende/sakprosatekster. 2 avsluttende karakter, en i norskfaglige kunnskaper (dannelsesaspektet, linjer og punkt osv) vurdert skriftlig og muntlig og en i skjønnlitterær/analytisk skriving besert på begge målformer.

  6. Knut Michelsen

    Endring av norskfaget i skolen – en litt langdryg klatting, i hytt og vær – og det som verre er

    av Knut Michelsen, norsklektor i vgs. – http://knutmichelsen.nohttp://www.knutmichelsen.no

    Y-fagelever trenger mer norsk – og enda mer norskopplæring – når de entrer vgs. fra ungdomsskolen. En grundig kartlegging ikke bare av leseferdigheten i flere sjangre, men også i skriving er høyst nødvendig ved oppstart, er min erfaring. Og hvorfor nasjonal kartleggingsprøve bare i lesing fra Udir? Når kartleggingen er over, MÅ tiltakene være obligatoriske for alle skoler og verifiserbare for faglærer og elev/foreldre.

    Ja hvorfor overlates dette (for de «svakeste») til en instans «utenfor» skolen, som PPT, som ofte holder kortene mer tett inn til brystet enn nødvendig er – og stadig viser til underbemanning og sykdom når ting drøyer i uker, måneder, ja år (kan norsklærere gjøre det)? Og der rektor til slutt (ulovlig) kan peke på budsjettet når han avviser innkjøp av Vox-it, LingDys, Locus etc. for de som virkelig trenger det.

    Derfor ser jeg personlig fram til flere norsktimer på y-fag og en økning fra 2 timer til 4 timer fra vg1 til vg2 fx, er helt greit, samtidig som det gjør norsklærerjobben enklere for y-faglærere i norsk – det er sikkert eller antakelig. MEN: Det er noen skjær i sjøen som flere norsklærere allerede har kommentert.

    Det betyr IKKE nødvendigvis mer yrkesretting av norskfaget (selv om det er føringen ovenfra). Svært mange av y-fagelevene i mine klasser skal over på påbyggingskurset eller på MKvg3. Det ville vært litt av en trap for dem dersom jeg brukte mye tid på yrkesretting og fikse taktile øvelser eller skogvandringer med dikt og filming av vedhogst når jeg vet hva som venter dem på vg3 der rundt halvparten av dem stryker i ett eller flere fag. Norsk er ikke det «verste», men sidemålet er mer enn en prøvelse for flere av dem – også for lærerne. Her er det virkelig snakk om å begynne fra skrætsj, som det heter.

    Syretesten på å være «norsk» eller bli norsk student, er visst nå å beherske nynorsk sidemål skriftlig og evt. bestå en avsluttende eksamen – også for minoritetsspråklige som har vært en tid i landet. Jeg kan ikke oppleve det som annet enn sært – ja mer enn det.

    Da møter man det berømte skjæret i sjøen som nettopp heter ”sidemålet” – eller det særnorske påfunn: parallellopplæring i norsk: Sidemålet er ute av y-fagplanen i norsk (men bare markert i den vedlagte doc.-utgaven av den offisielle læreplanen på nettet lagt ut av Udir – bare delvis ute altså?).

    Etter to år UTEN sidemålet – for over 90 % av elevene nynorsk – skal faget igjen oppstå som Fugl Fønix på vg3 – og nå med FÆRRE timer enn de opprinnelige 10 timer i dag. Man må da i det minste forutsette at noe av teorien fra vg3 (det er nok å ta av her) – at den undervises på vg2 (men nye norskbøker tar det tid å lage, om de i det hele tatt kommer, så det blir doble sett på vg2 i norsken her).

    Da blir det kanskje MER teori for noen y-fagelever på vg2 enn mindre dersom norsklæreren tenker litt lenger fram enn egen nese og dagens dont – og litt lenger enn direktoratet selvsagt (det skal ikke så mye til). Hadde skolene skilt på elever som skulle videre på vg3 og de som skulle avslutte og ut i læra, hadde man kanskje løst dette problemet. Men lærekontrakt er ikke en lovfestet rett, og det er bare litt over halvparten av dem søker som får kontrakt, ofte med mye strev. Og dermed havner mange av de skoleleie vg2-y-fagelevene likevel i russekjøret på vg3 – med en læringskurve så bratt som Holmenkollbakken for noen – mens festhumøret skal holdes varmt og levende med oppstart omtrent på disse tider – og gjerne så tidlig så mulig slik at russefirmaene kan øke sine fortjeneste og sine ansatte – en vekstnæring i Norge.

    Lykke på reisen, som August sa det. Bare evnen til å sette pedagogiske 2-ere på en del skoler gjør at ikke enda flere skoletrøtte og teoritrøtte y-fagelever raser utfor og ender i det berømte frafallet (men siden det gjelder omtrent halvparten av dem, er de er tross alt i godt selskap). Og norskfaget slik det er organisert for denne elevgruppen, bærer en del av skylda for denne litt håpløse situasjonen. La oss norsklærere ta dette innover oss. Og send gjerne signaler oppover til dem som ikke har skoene på. Det kan jo hende at de en dag befinner seg i den kreative tilstand vi også kaller lyttemodus. Man vet aldri.

    På denne linken og med kapitteloverskriftene:

    http://www.udir.no/Tilstand/Utdanningsspeilet/Utdanningsspeilet/Utd

    5.3 Hvor mange gjennomfører videregående 89 opplæring?

    5.4 Hvor blir det av elevene på de yrkesfaglige 97 studieretningene?

    5.5 Hvilke konsekvenser har det å falle ut 101 av utdanning?

    kan man lese «tilstanden» for denne gruppen elever i vgs. Det er til tider trist lesning, fordi tilstanden er kjent, vedvarende, ja mer eller mindre uendret det siste tiåret. Sa man kan i hvert fall ikke beskylde Utdanningsdir. for at de ikke dokumenterer skolemyndighetene – inkl. dem selv – sine egne feilgrep og til dels handlingsvegring, selv om retorikken selvsagt peker i en helt annen retning.

    En gruppe nedsatt av Utdanningsdir. – Forum for norskfaget – har lagt ut en delrapport her om mulige endringer i norskfaget:

    http://www.udir.no/Lareplaner/Forsok-og-pagaende-arbeid/Gjennomgang

    – der de skal ha ros for å problematisere de minoritetsspråklige eller flerspråkliges møte med norskfaget i skolen. Ellers er omsorgen stor og størst i gruppa for det skriftlige nynorske sidemålet i skolen, ja særlig eksamen er viktig her – og at sidemålet ikke må svekkes eller gjemmes bort. Snart er det bare nynorsk sidemål igjen i Norge, så omsorgen er på langt vei forståelig.

    Og dette kaller man gjerne i flere og ulike vendinger å ”arbeide heilskapleg” med norskfaget. Visste vi det ikke. Ordet ”helhet” er det ikke lett å argumentere mot. På det oppflisede, overoppfylte og litt mastodonte og hybrispregede norskfaget passer det svært godt – særlig når tre typer karaktersettinger og nasjonale kompetansemål i faget spriker fra fylke til fylke, ja fra skole til skole og i verste fall også mellom lærerne internt på en skole – og selvsagt under den kreative aktivitet ”lokalt vurderingsarbeid og lokale vurderingskriterier”. ”Lag din egen forskrift!” blir vel neste føring ovenfra.

    Tilbake til start? For de som trodde at arbeidet i Forum for norskfaget skulle ende med mindre rette- eller arbeidsbyrde for norsklærerne eller kanskje en modernisering av faget, kan det fort bli en blåmandag. Allerede fra neste skoleår må kanskje også norsklærerne på vg3 jobbe litt mer (1 time pr. uke?) pga. komprimering av skoleåret før eksamensperioden. Kanskje flere av dem da også finner ekstra tid og krefter slik at de kan vende tilbake som norsksensor på sentralgitt eksamen? Håpet er jo der, for kvalifiserte norsksensorer vokser ikke lenger på trær.

    Norskforumet foreslår også å spre det mest kreative hovedområdet «Sammensatte tekster» ut på de andre hovedområdene i læreplanen. Kanskje norsklærerne som historielærerne også kan få slippe kravet om obligatoriske elevpublikasjoner (som blogger og wikies) på nett? Kravet ville i så fall vært spesielt når de aller fleste tekster for dagens og framtidas ungdom nettopp er sammensatte eller rike multimodale. Tiden som frigjøres for norsklærerne skal evt. brukes til å binde dem enda fastere til sidemålsstolen (les: nynorsk), for det foreslås ENDA en obligatorisk eksamen inkl. standpunkt i norskfaget på vgs. – obligatorisk skriftlig sidemålseksamen på vg2 studieforb. Hva som venter påbyggingselevene på vg3, kan man jo bare tenke seg.

    MER sensurering og økt prøvepress også på vg2 altså. Og mer pisk til norskhestene i skolen. Noe de fortjener selvsagt – når de ber om det!

    Ellers viser jeg til linkene under om nødvendige endringer i norskfaget og eksamensperioden vg3 der norsken står så sentralt – altså slik jeg ser det:

    http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Debatt/Debattinnlegg-2011/Ja-

    http://www.forskning.no/artikler/2011/november/304487

    http://knutmichelsen.blogspot.com/2011/04/norsk-sluttvurdering-i-ba

  7. Hege Cruickshank

    Vi må ikkje blande saman diskusjonen om kva norskfaget skal vere med spørsmålet om den store arbeidsmengda i faget. Det er for mange norsklærarar som no går inn for å slå saman karakterar – ikkje fordi dette er det beste for faget, men fordi dei vil ha mindre å gjere. Her er det svært viktig at alle er ærlege med motivasjonen bak det standpunktet dei har. Arbeidsmengda er altfor stor, og dette er sjølvsagt eit viktig spørsmål, men det høyrer heime i forhandlingane om arbeidstidsavtalen. Eg har svært lita tru på at sidemålet ikkje kjem til å bli svekka viss vi slår saman karakterane. Til det kjenner eg for mange lærarar som er negative til sidemål.

  8. Helene Fæste

    Man bør ikke flikke på den læreplanen som er, men rydde opp skikkelig. Læreplanen bør strømlinjeformes i større grad. Innholdet spriker for mye til ulike retninger. Hvis man skal ta de grunnleggende ferdighetene på alvor, kan man sette av tre hovedområder: Muntlig, skriftlig og lesing. Alle kompetansemålene bør si noe om hvilke ferdigheter eleven bør ha etter hvert trinn i disse ferdighetene: (konkrete sjangre de bør beherske, både som lesere og skribenter, hvilke retoriske ferdigheter de bør ha i muntlig osv). Sammensatte tekster bør være en underkategori under lesing og skriftlig. Kultur og språk bør organiseres under lesing. Faget bør deles i tre, det er tross alt tre fag: Muntlig norsk, skriftlig norsk og lesing. Det bør styres ovenfra hvor mange timer man bør bruke til hvert område.
    Jeg skjønner at målfolket er engstelig for å miste den statusen en karakter gir, men det er ikke til å komme forbi at norskfaget i dag er tre fag i ett. Vi har bare 1,3 timer i uka på å skaffe vurderingsgrunnlag til hver karakter, og det er en belastning både for faget (liten tid til å lære noe før man blir vurdert), for eleven (norsk blir spesielt ubehagelig på grunn av alle vurderingssituasjonene) og læreren (som åpenbart har en håpløs arbeidssituasjon).
    Jeg tror at hvis antall timer i sidemålet blir timeplanfestet, trenger ikke nynorsktilhengere frykte at elever vil lære mindre nynorsk. I dag har vi alt for liten tid til å jobbe med alle emnene. Nynorsk blir fort en salderingspost for pressede lærere. Lærerne presses både fra elever som ikke vil jobbe med det, og læreplanen som krever så mye av oss. Om vi har et kurs som kan kalles ”sidemål” som får tildelt en bestemt mengde timer, vil man sikre en skikkelig opplæring i faget.

  9. Skalven

    Eg vil gjerne sitere avslutninga i ein elevtekst eg fekk inn på vg2 studieforberedande:
    «Jeg er en beundringsverdig flink prioritør. Derfor prioriterer jeg alle de prøvene, møtene og de andre tingene som gir avgangskarakter eller lignende, og ikke de fagene som ikke har noe å si enda, karaktermessig. Unnskyld. Kommer tilbake med skikkelige tekster senere. Ikke ta det personlig.» Mi oppfordring er: Gjer noko med læreplanen som får elevane til å prioritere dette faget også i vg2 og vg1.

  10. Helene Fæste

    Vi er vel flere som har opplevd det samme som Skavlen. Det er en av grunnene til at vi bør ha avsluttede kurs. Det er sannsynlig at elevene ville anstrengt seg mer om de hadde sett en mer umiddelbar hensikt med innsatsen.

    I teorien vil elever kunne la være å levere besvarelser i to år, og likevel kunne få både standpunktkarakter og eksamenskarakter. Trolig er det mange elever som går ut i samfunnet med dårligere ferdigheter enn de kunne hatt på grunn av det.

    Systemet skaper underytere.

  11. Helene Fæste

    Jeg ga et forslag til endring over uten å forklare hvorfor det bør gjøres slik:

    Mye av problemet med satsningen på de grunnleggende ferdighetene i dag, ligger i læreplanen. Det er flere sider ved læreplanen som er problematisk:
    For det første at lærere i alle fag skal ta ansvar for utviklingen av de grunnleggende ferdighetene. Det er ikke nødvendigvis slik at norsklæreren er god i matte eller opptatt av det. Norsklæreren er som regel mer opptatt av tekstforståelse og å lære bort norskfaglige kunnskaper. Mattelæreren er mer opptatt av tradisjonell regning. De mattelærerne jeg har snakket med, prøver å unngå oppgaver med mye tekst, fordi de ikke oppfatter dette som kjernen i faget. Det er derimot arbeidet med tall.

    Det virker mildt sagt underlig at elevene skal bli bedre i regning ved å jobbe med bilder.

    Derfor er det uheldig at norsklærere skal få ansvar for å utvikle elevenes regneferdigheter. Det er viktigere å jobbe målrettet med lese- og skriveopplæringen og utvikling av muntlige ferdigheter i norskfaget, la mattelærerne jobbe med det de kan: tall.

    For det andre er lærere flest primært opptatt av kompetansemålene. Kompetansemålene forklarer ikke konkret hvordan læreren skal jobbe for at lese – og skriveferdighetene skal bli bedre. De handler i stor grad om andre ting: Lese tekster fra ulike perioder, forklare hvordan forestillingen om det norske ble skapt, språkhistorie osv.

    For det tredje er læreplanen beskrivende når det gjelder de grunnleggende ferdighetene, den beskriver hva som skjer, men legger ikke føringer. Den fører ikke til at læreren jobber annerledes enn tidligere. Man leser en roman med elevene, og håper at de blir flinke til å lese. Men man jobber med tekstene som før, prøver kanskje å presse elevene til å lese litt mer, men man har ikke flere timer å gjøre dette på, så det er ikke sannsynlig at det fører til endring. Det er bare et rop om satsning uten føringer. Det blir litt som personen som sitter i sofaen og roper at han skal komme i god form. Man kommer ikke i bedre form før man endrer livsstil, like lite som man kan bedre undervisningen uten å gjøre noen endringer i praksis.
    Jeg har til gode å møte en lærer som ikke har vilje til å yte maksimalt for å bedre elevenes grunnleggende ferdigheter. Viljen er enorm, men når det er så sprikende instrukser på hva vi skal gjøre i timene, og tiden ikke strekker til, så uteblir effekten. Dessuten er det ikke sikkert lærerne vet hva som skal til for å bedre elevenes ferdigheter. Hvorfor ikke bruke læreplanen til å sørge for at ferdighetene blir utviklet? Sett eksperter i de ulike ferdighetene til å formulere kompetansemål som fører til utvikling.

  12. Norsklærere ved Nøtterøy videregående skole

    Norskseksjonen ved Nøtterøy videregående skole – innspill til revisjonsarbeidet av læreplanen i norsk
    1.november 2011

    Kompetansemål etter Vg1ST/Vg2YF
    Hovedområdet Språk og kultur:
    Kravet om å vurdere fortellermåter og verdier i et representativt utvalg samtidstekster sammenlignet med norrøne og samiske tekster, myter og folkediktning bør konkretiseres og reduseres. Kompetansemålet er for uklart og ambisiøst.
    Kompetansemål etter Vg2 ST
    Hovedområdet Skriftlige tekster: Kravet om å lese tekster fra middelalderen og frem til1870 i original språkdrakt bør fjernes. Dette er for ambisiøst, og det harmonerer ikke med reduksjonen av opplæringen i norrønt språk. Det samme gjelder språket i århundrene frem til 1700-tallet.
    Hovedområdet Språk og kultur: Det europeiske perspektivet er gitt for stor vekt og bør reduseres. Samtidig bør det veies opp mot vektleggingen av det nordiske perspektivet. Også temaet kulturmøter og kulturkonflikter er viet for stor oppmerksomhet i lys av de samlede kompetansemålene.
    Kompetansemål etter Vg3 ST
    Generelt er Vg3-pensumet for ambisiøst med for store og omfattende temaer sett i forhold til at faget også er ferdighetsfag.
    Hovedområdet Språk og kultur: Det moderne prosjekt foreslås redusert eller fjernet. Begrepet er for komplekst for den aktuelle elevgruppen. Det samme gjelder kompetansemålet om den modernistiske tradisjon i norsk og internasjonal litteratur fra siste halvdel av 1800-tallet.

    Eksamen
    Oppgavene til skriftlig eksamen viser seg erfaringsmessig å være for krevende. En årsak ligger i kompetansemålenes kompleksitet, noe som gjennom de tre forutgående skoleårene fører til nitid tolkning av faglærere, samtidig som eksamensoppgavene blir uforutsigbare.
    Kortsvarsoppgaven fungerer godt i opplæringen, men blir sammen med langsvarsoppgaven for belastende til eksamen innenfor den gitte tidsrammen på fem timer. Å skrive så fortettet som denne sjangeren krever, tar for mye tid, og kandidatene må i praksis arbeide med to omtrent like omfattende oppgaver på grunn av krevende sjangrer i langsvarsoppgaven.
    Kildebruk ved eksamen bør av flere grunner vurderes fjernet. For store deler av elevgruppen virker kunnskapstilegnelsen i løpet av skoleårene mindre viktig siden tilgang til kilder er mulig under eksamen. Dermed blir også læringsutbyttet svekket. Til eksamen har flere av oppgaveformuleringene ikke vært heldig formulert. De blir enten for krevende, eller de inviterer til overfladisk synsing.
    Ordningen med tre karakterer bør vurderes endret i og med at den krever for mange vurderingssituasjoner innenfor fagets rammer. Forholdet mellom hovedmål og sidemål bør samtidig evalueres. Et forslag til å avslutte sidemålsundervisningen etter Vg2 ved skriftlig eksamen bør vurderes.

  13. Knut Michelsen

    Mye skrik og lite ull?

    Forslag til rev. av norskfaget – se Udirs nettside

    Etter en lengre og relativt omfattende prosess i flere fora, ser det ut til å komme relativt lite utav dette revisjonsarbeidet med norskfaget selv om en del nynorskfolk selvsagt føler seg rammet i hjertet av at en sidemålseksamen foreslås fjernet i grunnskolen. Men det ligger også inne et alt. forslag om en ekstra nynorskeksamen i vgs., så det kan jo hende de blir bønnhørt dersom de evner å skrike høyt og lenge nok. Det vil bare svekke nynorsken enda mer selvsagt – se under – men det øret hører man ikke lenger på.

    I vgs. er det ikke foreslått store endringer (men endringer i timetallet er ikke omtalt så langt jeg kan se). Norskeksamen i vgs. blir som før, er forslaget – kanskje med noe endring av sidemålseksamenen (3 timers?). Sammenslåing av karakterer kan få konsekvenser for arbeidsbyrden for norsklærerne, men trenger ikke få det – det avhenger av skolene og lærerne selv i stor grad (slik det også er i dag).

    Det mest interessante med skrivet fra Udir var en fastslåing av en nedadgående tendens for nynorsk hovedmål, altså overgang til bokmål som hovedmål for stadig flere elever. Reduksjon er på 0,5 prosentpoeng bare siste år (1 prosentpoeng siden 2008) – det er mye når dagens tall er 6,7 % (2011). Avviklingen av nynorsk hovedmål går altså langt raskere i vgs. enn i grunnskolen, nesten dobbelt så hurtig.

    Man kan altså nå regne ut sånn omtrentlig når nynorsken forsvinner helt som hovedmål i vgs. dersom utviklingen fortsetter. En av årsakene er lett å peke på: Sidemålet – dvs. opplæringa i bokmål sidemål.

    Fjerning av sidemålet vil altså styrke nynorsken antakelig. Men det sitter langt inne for nynorskfolket å innrømme noe sånt. Nynorsk er nemlig også noe mer for mange – følelsen av nasjonal, norsk kulturkjensle – og så kan det også være viktig å følge pengene i denne saken som i mange andre saker.

    En del sentrale nynorskfolk og deres organisasjoner har dyptpløyende sugerør nedi en i bugnende statskasse som en del SV-politikere ikke nøler med å skuffe penger opp av. Vi snakker om store årlige beløp. Og om nynorsk hovedmål forsvinner helt fra skolen, tar det neppe søvnen fra disse folkene. Nynorsk er altså blitt big bisniss for noen. Synd. Og særlig synd for nynorsken selv. Den fortjener bedre.

    Knutse

  14. Mona Strøm

    Hos meg skapte den nye læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet en dyptfølt, enorm begeistring, fordi den åpnet opp for lesninger av oversatte bøker fra hele verdenslitteraturen i langt større grad enn før, og fordi vi fikk langt større valgmuligheter for elevene. Jeg er sterkt uenig i at den nye læreplanen etter kunnskapsløftet er for ambisiøs – det er lærernes jobb å få elever til å strekke seg, det er jo studiespesialiserende skolegang dette, neste steg for dem er høyskole og universitet! Videre er det helt fantastisk å ha muligheter til å kunne gi også de mest kreative, interesserte og engasjerte elevene nok av tidsriktige utfordringer. Å få lese oversettlesene av bøker som kommer ut i de fjerneste land, og få muligheter for å lære ungdommene våre alt det vi kan få kunnskaper om gjennom denne litteraturen, er en gullgruve! Det former gode holdninger og dype kunnskaper om den flerkulturelle verden vi i dag alle sammen lever i.

    Etter hvert finnes det heldigvis også høyskoler og universitet i Norge, som åpner pedagogikkstudiet (PPU, FPPU) for mennesker som har tatt hovedfag eller en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, når disse ønsker å arbeide som norsklærere i videregående. Selv om noen av landets universiteter henger etter på dette punkt.

    Jeg er nå norsklærer på 9. året i videregående. Aldri har jeg ført en klasse til skriftlig eksamen, hvor det ikke har vært både femmere og seksere blant resultatene etter sensurens fall, for avgangselevene mine. Og jeg har ført en avgangsklasse til eksamen sju ganger. Enkelte elever har hatt fem og seks, eller to femmere. I eksamener rettet av andre sensorer. Hva skulle da være for ambisiøst ved læreplanen, når slike resultater bevislig kan oppnås hvert år?

    Jeg er luta lei av all klagingen fra norsklærere på at det er for mye å gjøre. Tvert imot synes jeg det å være norsklærer er fantastisk spennende og givende! Vi får del i de unges tanker – ikke minst i stilene de leverer – vi kan diskutere viktige verdispørsmål og aktuelle tema, vi kan inspirere og inspireres, lære dem om hele den skriftspråklige tradisjonen, lære dem å tenke gjennom skriving, diskusjoner og fordypningsoppgaver i enhver sjanger, også den muntlige. Vi kan nærlese avisartikler i grupper, foreta dramatiseringer av klassikere såvel som moderne skuespill og rollespill, drøfte og analysere, foreta analyser av klassiske taler og moderne tids viktigste talere ved hjelp av retorikkens begreper og virkemidler. I fjor analyserte vi f. eks. Obamas tale, da han mottok fredsprisen i Oslo, og Al Gore sin tale, ved ditto anledniong, pluss Matin Luther King sin berømte tale. Er ikke det flott?

    Jeg direkte elsker norskfaget, nettopp fordi det er så mangesidig og så umåtelig viktig, fordi en gjennom det kan utvikle bidrag på flere felt som vil få stor relevans for elevenes hele videre liv. Noe svært mange av mine elever i alle år selv har innsett. Hvis noen tror at elevene våre er dumme, tar de skammelig feil!

    Så til spørsmålet om to eller tre karakterer. Personlig mener jeg, at tre karakterer er helt fint for et så viktig fag. Det er jo MORSMÅLET vårt! Det sier også elevene, når jeg ber dem forklare hva de anser er årsaker til at norsk er et viktig fag. På den annen side, så mener jeg at det norske språket er så sterkt i konkurranse med engelsk nå, glem ikke at på universitetene skrives de fleste avhandlinger på engelsk, det foreleses delvis også på engelsk i flere disipliner i samme fagområdet, og faglitteraturen er det ofte ikke mulig å skaffe på norsk, bare på engelsk. Derfor mener jeg at kampen om bevaring av språket vårt nå langt sterkere dreier seg om å bevare norsk i konkurransen mot engelsk, enn noen sinne tidligere. Å bevare morsmålet vårt i Norge anser jeg som svært mye viktigere, enn å opprettholde to målformer i dette lille landet. Jeg har ingenting imot nynorsken, og har ikke problemer med å undervise det godt nok til at elevene mine gjør det godt på eksamen i nynorsk heller, uanset om det er deres hovedmål eller sidemål. Men jeg mener det er unødvendig at vi, som så vidt jeg vet er ett av bare to land i hele verden som har to målformer, skal tviholde på begge disse. Jeg mener det må være svært mye viktigere å sørge for at morsmålet vårt bevares, også i aktiv bruk på høyskoler og universiteter, og i undervisningslitteraturen også på universitetene, enn å tviholde på at alle skal tvinges til å lære seg to målformer. Å si at elevene våre ikke blir flinkere i norsk av å lære mindre, nemlig bare en målform, er direkte nonsens! Vi norsklærere skal såvisst ikke ha problemer med å fylle norsktimene med mye annet viktig dette faget tilhørende, selv om nynorsken skulle bortfalle. Og hvis vi ser på hvilken relativt liten del av den norske befolkning det faktisk er, som i dag anvender nynorsk som sitt hovedmål, kan vi kanskje endelig konkludere med at nynorsk kan undervises for dem som virkelig ønsker å ha det som sitt morsmål, og bokmål for dem som ønsker det som sitt morsmål – og så glemmer vi hele sidemålet!

    Jeg har hatt elever, som satt på sidemålstentamen og til slutt uttrykte sin frustrasjon over sidemålet slik: Det ødelegger hele livet mitt! Nå gjør det selvsagt ikke det. Men for dem som stryker, og det er visst noen, på landsbasis, så betyr det at de får problemer med å skaffe seg et vitnemål. Jeg skal derfor ikke gråte, om nynorsken blir marginalisert til hovedmål for dem som ønsker det, og opphører å tvinges på noen som sidemål. Hvis alle kunne få lære seg hovedmålet sitt grundig, og ellers bruke sin undervisningstid i norsk på alt det andre som dette faget beriker oss alle med, da kunne kanskje den nye læreplanen etter kunnskapsløftet få lov til å forbli uforandret slik den er i dag – og ikke ødelegges! De grunnleggende ferdigheter er det en selvsagt ting at enhver norsklærer plikter å opplære elevene sine i, det trenger ikke spesifiseres ytterligere i læreplanen. Vi norsklærere skulle da være voksne, tenkende, ansvarsbevisste mennesker – eller?

  15. Helene Fæste

    Til Mona Strøm

    Så fint at du har flinke elever som har godt utbytte av undervisningen din! Vi har vel alle hatt elever som både jobber godt, og får mye ut av den innsatsen de legger i arbeidet. Og ja, da satser vi på lesning. Det er lett ”å satse” på lesning når elevene har gode forutsetninger. Men jeg mener at norsk skole ikke satser godt nok på lesning.

    Jeg skal fortelle om en annen type elever, en helt annen type enn de du underviser. De gikk på yrkesfag, og hadde to timer norsk i uka. Elevene var fra 17 år og oppover. Jeg startet med en kartleggingsprøve i lesning der det viste seg at 90 % var langt under bekymringsgrense. De andre var også svake lesere. Dette ble diskutert i et møte med alle skolens lærere. De aller svakeste elevene på skolen fikk støttetimer. Mine elever var uheldigvis ikke de svakeste, så de fikk ingen støtteundervisning. Elevene slet med å lese enkle tekster. De fikk ikke med seg noe når de selv skulle lese, så de ba om å bli lest for. Da fikk de med seg overraskende mye, og de kunne diskutere på nivå med elever på studiespesialiserende. Det viste seg at elevene ikke hadde automatisert lesingen. Når de ble møtt med bokstaver, snudde de seg vekk, de forsvant i egne tanker, i mobilen eller det som var tilgjengelig. Men de var slett ikke dumme, jeg har sjelden hatt så skarpe elever, bare de fikk hjelp til å forstå innholdet i det de skulle snakke om. Elever som er i stand til å lure skoleverket i 10 år er sjelden dumme.

    Dagens pedagogikk har feilet. Tilfeldigvis fulgte jeg en gutt gjennom alfabetiseringsfasen, og jeg fikk en viss forestilling om hvorfor leseopplæringen går så galt for noen. Gutten hadde sunne interesser og hadde ikke problematferd. Men han var ikke så glad i å lese, og hadde et svært dårlig forhold til lekser. Men gutten var smart. Han hørte flittige Anne lese leksa for seg selv. Når han skulle vise at han kunne leksa, så kunne man fort tro at ha leste ”med flyt”. For han husket det han hadde hørt, bøyde hodet over boka og fortalte nøyaktig hva som stod der. Men fulgte du blikket hans, var det et annet sted. Gutten trengte andre utfordringer. Dagens skole klarte ikke møte hans behov. Han trengte nye tekster, ukjente tekster og helst noe han hadde lyst til å lese selv. Han trengte ingen hjelp for å komme inn i teksten. Da gjettet han seg til hva som stod der, tok utgangspunkt i noen bokstaver, og leste ”med flyt”. Gutten lærte seg å lese raskt. Men hadde han ikke hatt folk i omgivelsene som hadde vært oppmerksomme, hadde han nok klart å lure foreldre og lærere i tilstrekkelig mange år til at det hadde blitt et problem.

    Men problemet gjelder ikke bare automatisering. Jeg har undervist klasser der lesing av fortellinger og bøker ikke er et problem i det hele tatt. Men med en gang noe bryter med en struktur de er vant til, butter det. De får det ikke nyansene med seg, de takler ikke overgangen til et annet mønster enn det de kjenner fra ”fortellinger”. Statistikk byr på store problemer. Og elevene er vant til at lesing er problemfritt, og er raske til å forkaste de tekstene som de sliter med. Det er ikke noe krav til systematisk opplæring i dette, i hvert fall ikke et tydelig nok krav. Derfor bør skolen satse på lesning, men lærere trenger støtte i hvordan det skal satses på lesning. Spesielt de første årene bør læreplanen bli tydeligere og legge sterkere føringer. Så vil kanskje flere elever komme på det nivået dine elever åpenbart er på.

  16. Knut Michelsen

    «Utan krav til formell meistring» i skriving for 10-12-åringer i den norske skolen – ?

    Jeg har merket meg denne: «Departementet ber direktoratet tydeliggjøre de grunnleggende ferdighetene (med spesielt fokus på lesing, skriving og muntlighet) i norskfaget.»

    Og sammenliknet dette med følgende forslag til endring i læreplanen:

    «Skriving på begge målformene begynner på mellomtrinnet, utan krav til formell meistring.»

    Morsomt. Og en ren språkpolitisk føring selvsagt, antakelig kjempet igjennom av en stadig mer (lettere) desperat målbevegelse via aktiv lobbyvirksomhet i de «rette» fora de siste årene (og mens et stadig økende antall nynorskbrukere blant elevene i skolen går over til bokmålet via nettopp den samme obligatoriske sidemålsopplæringa som skal ”redde” nynorsken – i Valdres rundt 75% av elevene de siste årene).

    Og der krav til formell mestring og faglighet må vike, ser det ut til. Kanskje det heller ikke er nødvendig med en norsklærer i norsktimene på mellomtrinnet i grunnskolen lenger? Hovedmål og Sidemål blir vel da opplæring og prøving i Eget mål? Der det siste skal fortrenge de to første? Her skal altså ingenting lenger være korrekt eller nesten korrekt norsk for elever på jakt etter forbilder og idealer, også språklig? Skriv som du lyster? Skriv som du snakker? Dette er MITT språk! lærer? Respekter det!

    Mer ettergivende og kravløs SV-ideologi skal man lete lenge etter for å finne et bedre eksempel på?

    Ellers så ser det ut som det lett «megalomane» og hybrisaktige over norskfaget i skolen bare øker med endringsforslagene som nå ligger ute, i hvert fall i vgs. og når det gjelder kravet til sidemålskompetanse for elevene:

    Det ser faktisk ut som eksamenskravet kan ØKE (og dermed presset på skriftlig standpunktvurdering for elever og lærere). Obligatorisk eksamen i sidemål for «alle» vgs.-elever (også y-fagelevene), enten to målformer på samme dag (huff!) eller to eksamener med én målform hver dag (eller på forskjellig trinn), alt. 2 og 3?

    Si at jeg tar feil – men dette var faktisk noe jeg varslet for flere år siden – fra vondt til verre altså? Men jeg har ikke kommentert andre siden av endringsforslaget, men nye ord og vendinger kan sikkert få gløden opp i noen norsklærere? Hvem vet.

    Uansett: Her ser det ut som det blir det MER språklig forvirring og kaos (til tross for føringene fra Kdept.) – og antakelig større rettebyrde og mer arbeid for norskhestene i skolen. Det var vel ikke akkurat det vi trengte? Eller ba om?

    Og greier man å skrote arbeidstidsavtalen i skolen i tillegg (slik man nå forsøker i Danmark og slik Kristin Clemet, og Høyre?, nå varsler at de ønsker), så kan norske lærere – og særlig norsklærerne kanskje, gå harde tider i møte. Enda hardere.

    Og la oss merke oss dette utsagnet fra en fjesbokbruker nylig: ”Skoleforskning og skoleføringer der man tar hensyn til rammefaktorene i skolen, er det få politikere som er interessert i .” Den ideale fordring altså. Hvem som betaler prisen, er man mindre interessert i, ser det ut til.

    Knut Michelsen, lektor i vgs.