Hva tenker framtidens norsklærere om fagfornyelsen?



Læreplanendringer er gøy! Det er spennende å se hva som skjer med faget vårt: Hva er nytt? Hva må jeg endre i praksisen min? Må jeg kvitte meg med noen darlings? Men hva tenker framtidens norsklærere om fagfornyelsen? Lærerstudent ved Oslomet Mille Tidemann, har skrevet dette kåseriet om hvordan det er å følge læreplanendringene fra studiebenken:

Norskfaget under slankepress 

Vårt kjære norskfag deltar for øyeblikket i “biggest loser”. Jeg synes jo nesten det er litt eventyrlig! Landets fremste didaktikere er satt til å høvle ned faget, rent billedlig som et personlig trener-team ved fagets ører som skriker at ”det er ikke godt nok”, ”mer må vekk!”. Vi snakker tross alt om et fag som er langt over ”best før”-dato, og kanskje også ”du blir dårlig etter”. Likevel er vi et knippe særinger som har valgt å studere det, og da er det jo en drømmesituasjon å være vitne til en sideløpende slankeprosess av innholdet. Det er jo som å se fremtidens timeplan krympe for egne øyne! Vi får altså en splitter ny læreplan som tar hensyn til en slapp og utbrent generasjon prestasjon, og i tillegg får vi høyere lønn og status fordi vi går ett ekstra år på skole. Det er nesten for godt til å være sant. Et nytt fag bestående av kjerneelementer. Jeg hører ofte lærere klage over at de jobber for mye utenom arbeidstiden, men selv om den ideelle skolen er et sted der elevene både lærer, har fysak og finner sin indre kunstner, er det vel i realiteten kun snakk om noe læreren skal tenke litt på? Så når vi slanker norskfaget og finner nye begrunnelser for å beholde det, og det likevel er komplett umulig å tilfredsstille kravene til aktivitet og kreativitet, ser jeg ingen grunn til ikke å lene meg tilbake og slappe godt av. Som jeg gleder meg!

Tilpasset opplæring er også en sann tidstyv for læreren. Det ville vel vært et pedagogisk feiltrinn om jeg ikke nevnte det. De fleste lærere roper høyt om hvor lite tid de har, og de fleste sier at det er en umulig oppgave å tilpasse undervisningen til enhver elev. Jeg tror grunnen til at lærerne konstant er på etterskudd, er at de balanserer mellom en fullpakka læreplan, krav om kreativitet og aktivitet, og en oppslukende plikt til tilpasning. Helt klart er jeg overbevist om at løsningen på lærerens tidsproblem er å putte alle ordene i våre mange kompetansemål inn i lengre og mer avanserte ord. Ja, ord som overhodet ikke trenger utdyping, eller hva? Lurt! Og når vi så har stappet vårt kjære fag inn i seks kulepunkter, har vi jo faktisk mindre enn ett kulepunkt å ta for oss per år på barneskolen. Kan det egentlig bli enklere?

Sånn jeg forstår det, er formålet med slanking av norskfaget at det skal være større rom for tolkning blant lærerne. Da må eventuelt ugress, eller fett om du vil, fjernes, men det viser seg å være veldig vanskelig. Når de en gang kommer i mål med å lette min fremtidige lærerhverdag, vil jeg være svært fornøyd, men de som har ansvaret for å utvikle demokratiske borgere, klarer ikke seg imellom å komme til enighet om hva fagets overflødige flesk består av! Når jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at jeg heller burde blitt lege eller advokat, er det ikke bare fordi ordet norsklærer sjeldent gir spenstige og frekke assosiasjoner, men også fordi leger og advokater slipper å forsvare yrkenes eksistens. Norsklærerne nekter å fjerne deler av et sprekkeferdig fag, men likevel klamrer de seg fast til sin legitimitet gjennom å vri og vende på ord helt til faget kan bety noe større enn strykkarakter på eksamen. Vil de noensinne komme seg ut av Elias Ruklas triste og kulturfikserte silhuett? Det håper jeg virkelig, slik at min idé om en avslappende lærertilværelse ikke bare er en illusjon.

 

Det var sann løgn å si at kravene til fysisk aktivitet og kreativitet er uoppnåelige. Jeg står fast ved at læreryrket er en lek. Jeg har trua på at vi får til å sørge for at tjue grunnskoleelever får én time fysisk aktivitet om dagen, når vi ikke trenger å tenke på realisme. Jeg tolker meg enkelt frem til, ut ifra seks kjerneelementer, at Ibsen må vike for fotball. Jeg tenker også at svensk, dansk og samisk kan vente, for da er det ingen sak å utvikle én identitet i uka for å komme i mål med alle elevene i løpet av året! Problematisk bør det heller ikke være å øve elever i å se verden med et kritisk blikk, når selve norskfaget er redusert til et kritisk fåtall kompetansemål. Det dreier seg om enkel prioritering.

Ved å åpne for mer tolkning i læreplanen, kan vi bli enige om at man viser norsklæreren stor tillit. Man skulle jo også tro at man etter fem års utdanning på det velansette universitetet OsloMet var i stand til å planlegge undervisning helt selv. Tilliten er deilig! Jeg skal ikke klage på at jeg, som bare er seks år eldre enn tiendeklassingene når jeg er ferdig utdannet, skal lede dem gjennom en danningsprosess. Det er jo ikke store deler igjen av faget mitt uansett! Når jeg nå dristig påstår at jeg i fremtiden får bedre tid enn dagens norsklærere, er det fordi den nye læreplanen helt tydelig rydder plass til alt det flotte som skal inn i skolen. Vi er nok snart klare til å konkurrere med Finland! Summen av minus i eget fag og pluss i statlige krav, blir null, og jeg får derfor mer tid til tull. Jeg kan kose meg med å utvikle demokratiske individer. Det kan da umulig være vanskeligere enn å lire av seg noen ord om Ibsen.

Mille Tidemann

Lærerstudent ved OsloMet

 

 

 

Siste utgave av Norsklæreren

Norsklæreren #1-19

Denne utgaven av Norsklæreren har fagfornyelsen som tema. Du kan blant annet lese om modelltekster og språkhistoriens plass i de foreløpige utkaste...

Siste utgivelse i Norskbokklubben

Litterasitet og flerspråklighet – muligheter og utfordringer for barnehage, skole og lærerutdanning

Hvordan kan vi lykkes i opplæringen av flerspråklige barn og unge? I denne boka behandler forfatterne temaer knyttet til lesing, skriving og muntlig...