Tid (Solhjells innlegg)



Tid er ein knapp ressurs. I livet, og i skulen. I skulen er ikkje minst lærarane si tid ein knapp ressurs som vi må forvalte godt.

For ei tid sidan sette eg ned det såkalla tidsbrukutvalet. Utvalet skulle levere innstillinga si i august, men ba om å få meir tid (?!) og skal levere rundt nyttår. Utvalet skal vurderer tiltak for å rydde tid til kjerneoppgåvene for lærarane; Førebuing, undervisning og oppfølging.

Eg møter mange lærarar og leiarar på ulike nivå i skulen som har meiningar om dette. Ikkje minst lektorar og lærarar som underviser i norsk. Norskfaget er spesielt. Det er det største skulefaget, med stor rettebyrde og mykje å vurdere. Det er grunnleggande for all læring i andre fag.

Vi treng å rekruttere dyktige menneske til faget – og vi må halde på dei. Eg trur det kan ligge nokre særlege utfordringar knytt til norskfaget og tidsbruk. Eg vil gjerne ha innspel og synspunkt på det, her på bloggen, på min eigen www.bardvegar.no eller på mail.

Bård Vegar Solhjell

31 kommentarer

  1. Astrid Elisabeth Kleiveland

    Kjære Bård Vegar,
    jeg er norsklærer i videregående skole (og redaktør for tidsskriftet Norsklæreren). Jeg synes det er utrolig mange flotte ting ved norskfaget, og jeg trives veldig godt med jobben. Samtidig er det flere ting som gjør at jobben innimellom blir helt umulig å gjennomføre og får en til å ville slutte. Jeg skal trekke frem en av dem her: For et par år siden ble det innført tre karakterer i norsk på VG1, hovedmål, sidemål og muntlig. Dette ble delvis gjort for å styrke sidemålsundervisningen/nynorsk. Samtidig er faget nå lagt om til 4-4-6 timer på Vg1, Vg2 og Vg3, mot fem timer på hver av trinnene før. Det innebærer at jeg i møtet med en ny førsteklasse får utrolig liten tid til å bli kjent, jobbe med skriving, lesing, sjangertrening, muntlig, drama etc., men istedet må gjennomføre vurderingssituasjoner i et rasende tempo, for å komme i mål med tre karakterer i hver termin. Det fører også til en vanvittig rettebyrde. Mitt forslag til å styrke norskfaget og gjøre det til et bedre og hyggeligere fag for både elever og lærerer i videregående, er å redusere antall karakterer på VG1. Håper du vil bidra til å muliggjøre dette:)

  2. Hallvard

    Tida til lærarane er det mange som er ute etter. KS vil til dømes tyne meir ut av lærarane, og dei har fått eit verkty til å gjere det: Ein lokal tariffavtale som skal regulere arbeidstida.

    No klarar heldigvis Utdanningsforbundet lokalt å stagge dei fleste kommunane i å gjere alt for store endringar, men kva som vil skje framover er vanskeleg å spå. For no er også den raudgrøne heildagsskulen på trappene. Kva vil skje då? Det er ikkje så enkelt å trylle fram fleire lærarårsverk, så då får ein heller tyne meir ut av dei årsverka ein har.

    Til våren kan arbeidstida igjen bli tema for forhandlingar. Kva signal sender regjeringa til KS om arbeidstida til lærarane? Er ikkje arbeidstid for viktig til å bli avgjort lokalt? Er ikkje den lokale arbeidstidsavtalen eigentleg god gammaldags «fagforeningsknusing»?

  3. Ingunn Kjøl Wiig

    Hei Bård Vegar,

    Jeg er norsklektor og underviser i norsk på Vg3, studiespesialiserende. Som Astrid Elisabeth Kleiveland er jeg veldig glad i jobben min og stortrives sammen med elevene. Men også vi i Vg3 kjenner på urimeligheten i å ha tre – 3 – karakterer å sette i norsk selv om vi i motsetning til Vg1 og Vg2 har et sekstimerskurs i tredje klasse. Jeg våger påstanden om at ingen lærere jobber flere timer i uka i gjennomsnitt enn norsklærerne på vgs, satt litt på spissen. Det er konstant kvelds-, helge- og feriearbeid. Jeg ønsker meg at norskfaget settes under lupen og at politikere og fagfolk – ta oss med på råd! – sammen blir enige om bedre sammenheng mellom forutsetningene i kompetansemålene og eksamen. Dette vil etter mitt syn innebære færre karakterer i norskfaget – er det virkelig nødvendig å ha to skriftlige og en muntlig karakter? Går det eventuelt an å modulisere sidemålsundervisningen? Hvilke kompetansemål skal en muntlig karakter vise til? Hva er for eksempel en sammensatt tekst? Muntlig eller skriftlig? Mange elever leverer i dag digitale produkter med bilder, tekst, tale og annen lyd. Er dette muntlige eller skriftlige arbeider? Osv. Det er mange ubesvarte spørsmål, og vi er mange som savner en mer logisk sammenheng mellom forutsetningene i Kunnskapsløftet, og underveis- og sluttvurderingen av elevene. Eksamensordningen er nokså uforandret siden f. eks. jeg selv var elev, og oppgavetypene er til forveksling like.

    Kort sagt så tror jeg at rekrutteringen til yrket vil øke dersom
    a) vi får mindre rettebyrde gjennom å redusere antall karakterer som må settes
    b) det blir bedre sammenheng mellom input (K-06) og output (eksamen)

    Du etterlyser tiltak som kan hindre flukten fra yrket vårt. Jeg tror at en god mentorordning også for lærere i vgs vil kunne medvirke til dette. Det er krevende å komme i gang med en karriere som norsklektor, men belønningen er også stor dersom en lykkes og ikke gir opp i startfasen. Jeg holdt på å gi opp selv. Å være (norsk)lærer er antagelig en av de mest meningsfulle og givende jobber en kan ha.

  4. Pia Snilstveit

    Norskfaget opererer med et kunstig skille mellom muntlig og skriftlig norsk, noe som med vår tids sammensatte tekster er blitt en stadig større utfordring. Mitt forslag er å istedet dele i språk og litteratur, der både muntlige og skriftlige ferdigheter oppøves. Dette vil øke fleksibiliteten i vurderingsarbeidet og på den måten minke rettebyrden.

  5. Tord

    Et spørsmål som kanskje er litt på siden, men som likevel oppleves relevant for oss som sitter midt i det, er angående grunnbevilgningene til Høgskoler rundt omkring i landet, og systemet som utløser denne. Dette stjeler direkte av min tid i klasserommet, rette og slett fordi Høgskolene må produsere studiepoeng for å få nok midler til å drifte virksomheten, i dette tilfellet et forkurs til Ingeniørutdanning. Fordi grunnbevilgningen har vært lav, og lavere enn den egentlig burde være til enkelte Høgskoler, siden 2000 (?), har presset på å få flere studenter gjennom på normert tid ført til flere ting. For det første, og det er det som opplagt stjeler mest tid, har vi fått flere studenter per undervisningsklasse. Det fører til mindre veiledning til hver enkelt student, og dermed dårligere undervisning. For det andre, og det har en klar sammenheng med det første punktet, fører dette til et, underforstått, krav om å senke nivået på vurderingen, slik at det samme, eller helst flere studenter, kommer gjennom faget. Enkelte ganger føles dette uholdbart i forhold til profesjonaliteten til den enkelte foreleser. Så spørsmålet er egentlig om det foreligger konkrete planer i KD for å øke, eventuelt utjevne, grunbevilgningen for Høgskoler som i dagens fordeling kommer dårligere ut enn antallet studenter skulle tilsi. jeg er ikke så opptatt av å tjene mer, eller jobbe mindre, men jeg ønsker meg nok tid til å gjøre en ordentlig jobb når jeg jobber, og tid til å utvikle mine egne egenskaper og evner både som fagmann og pedagog.

    Lykke til med siste innspurt, jeg håper dere får fortsatt mulighet til å styre utdanningspolitikken i riktig retning også de neste fire år.

  6. Marita Aksnes

    Hei Bård Vegar!

    Tusen takk for at du inviterer oss med på diskusjon om norskfaget. Jeg er norsklektor på videregående skole og er inne i midt fjerde undervisningsår. Dersom jeg kunne valgt yrke på nytt, tviler jeg på det ville blitt norsklektor. Dessverre er jeg veldig dårlig med alt som har med tall å gjøre… Jeg liker faget mitt og det å undervise, men uansett hvordan man snur og vender på det, kommer man dårlig ut som norsklærer i forhold til timeressurs og antall karakterer per elev. Jeg slutter meg til Ingunns forslag om færre karakterer og en mentorordning. Dessverre er det nok ofte også sånn at når man er ung og nyutdannet, vet man ikke helt hva man går til, og plutselig sitter man med tre klasser i norsk, 90 elever og 360 stiler i terminen. I tillegg bruker vi mye tid på å finne fram til gode vurderingsverktøy for norskfaget. Her er LMS-ene til liten nytte fordi de ikke fungerer i forhold til tekstretting. Mange bekker små, blir en stor å. Kan du gi et norsk firma i oppdrag å lage et godt retteverktøy for norskfaget for eksempel?:)

    Det er også ganske merkelig synes jeg, at det er opp til den enkelte lærer å bestemme hvilke kompetansemål som skal inngå i karakterene. Det står faktisk ikke skrevet noen steder hva disse karakteren skal måle. Det er også veldig mange uklarheter knyttet til underveisvurdering og sluttvurdering, jf. denne diskusjonen på del&bruk: http://delogbruk.ning.com/group/norsk/forum/topics/karakterer-vg3
    Skal norsklæreren på Vg3 da ta hensyn til alle 3 årene, eller skal elevene måles i alle målene fra hele læreplanen i slutten av Vg3? Hva er det man vil oppnå med disse ulne formuleringene? Det blir i alle fall ikke noe enklere å være norsklærer.

  7. Trine

    Hei

    Jeg setter utrolig pris på at du er interessert i å lese våre kommentarer, og håper du også kan gjøre noe med dem. Som lektor i norsk er også jeg en av dem som føler på en enorm rettebyrde. For mitt vedkommende var det bare en ting å gjøre dersom jeg i tillegg til jobben skulle ha tid familien, nemlig å gå ned i stilling. På min skole er vi flere unge norsklærere som ikke jobber full stilling, og grunnen er ene og alene at det tar så lang tid hvis du skal gjøre en skikkelig jobb. Nå jobber jeg 60-70 prosent og kan være med familien på skitur i helgene eller på hytta. Men 100 % jobb kan jeg ikke det – da er det retting og forberedelser hver eneste helg mens familien drar avgårde. Antall karakterer i vg1 og vg2 må ned. Det er urimelig at vi på disse to trinnene skal sette 3 karakterer, faget er bare 4 timer. Flere av 5-timersfagene har bare en karakter å sette, likevel er lesebrøken omtrent den samme. Jeg vil gjerne ha færre karakterer på vg3 også. For min del må gjerne hovedmål og sidemål slås sammen. En ulempe kan selvsagt være at norskfaget i sum vil telle mindre på et vitnemål, det synes jeg ikke er gunstig. Fag som matematikk har en avsluttende karakterer på flere trinn, kanskje det kan være en løsning?

  8. Kjersti R. Solbu

    Hei. Takk for at du stiller opp på bloggen! Jeg jobber som norsk- og teaterlærer på Fyllingsdalen videregående skole (i tillegg til å være daglig leder for LNU, men nå skriver jeg på vegne av meg sjøl).

    Jeg har vært i skolen i to år, og jeg trives så godt at jeg kan tenke meg å bli der, mye takket være dyktige og rause kolleger: Ja til mentorordning! Jeg kan dessuten ikke se for meg noe yrke der jeg kan få utfordra så mange sider av meg sjøl: Jeg må kunne planlegge, strukturere, tenke langt fram, improvisere, lede og veilede. Jeg må kunne tolke mennesker og situasjoner, stimulere grupper og enkeltelever, være tydelig og fleksibel. Jeg får jobbe i team og jeg må stole på egen dømmekraft. Det er kjempevanskelig og veldig moro. Norsk er i tillegg det kjekkeste faget å undervise i. Det føles meningfullt og viktig å jobbe med elevenes morsmål.

    MEN. Det er ei side av meg som ikke blir tilfredsstilt slik situasjonen er nå: behovet for å utvikle meg faglig og didaktisk. Jeg er enig med de fleste som har kommentert over her. Rettebyrden er for stor, det tar for mye tid og krefter, og jeg er usikker på læringeffekten for elevene. Jeg vil mye heller bruke tid på å oppdatere meg faglig. Avstanden mellom universitetsfaget nordisk og skolefaget norsk er kjempestor, ikke minst når det gjelder sammensatte tekster og digitale ferdigheter. Jeg vil ha tid til å lære meg dette ordentlig! Jeg vil ha overskudd til å følge med på den nyeste samtidslitteraturen! Bare sånn kan jeg lage faglig god og engasjerende undervisning.

    Mitt ønske for norskfaget er derfor en systematisk ordning for etterutdanning, fast tid satt av til egenstudium, kursing (eller studiesirkler om du vil). Viss det aldri blir tid til faglig refleksjon, tenking og læring, kommer jeg nok etter ei stund til å se meg om etter noe annet å gjøre. Jeg kan godt greie å være en effektiv og ryddig norsklærer, men vil mye heller være en klok en.

    Lykke til med valget!

  9. Marianne Dahl

    Hei:-)

    Jeg er leder for norseksjonen på Rosenvilde VGS i Bærum. Jeg mener som mange her at arbeidsbyrden for norsklærere er urimlig stor og ser effektive og dyktige kollegaer brenne seg ut altfor tidlig. Jeg har to innspill til deg:

    1. Del faget på VGS i et skrivefag og et kulturfag. Med et skrivefaget tar en de grunnleggende ferdighetene på alvor. Å lære folk å skrive godt er som å lære de et annet praktisk fag. Det betyr at klasser på 30 med de krav som nå stilles til gode tilbakemeldinger og individuell tilpasning, er helt urealistisk. I skrivefaget MÅ 10-15 elever være maks. Da kan en snakke om at vi klarer å få til en skikkelig skriveopplæring for den enkelte.

    2. Jeg utfordrer deg til å tenke på hva som skal til for at dyktige folk med lang universitetsutdannelse skal bli i skolen som norsklærere. Svært mange av mine jevnaldrende ser seg kjapt om etter nye jobber etter noen år i skolen. I andre jobber har de utsikter til høyere lønn på sikt, mer ansvar, karriereløft og de slipper å rette opp mot 240 stiler i semesteret (3 norskklasser, 30 elever 4 tekster, 2 målfomer). Er det kun kompetanseheving som er løsningen? Bør det ikke åpnes opp for flere ulike karriereveier i skolen?. Skolen må har mer å tilby de som ønsker å utvikle seg videre, både lønnsmessig og ikke minst når det gjelder økt ansvar og nye oppgaver. En kan tenke seg en blanding av å være lærer og å forske eller å lede ulike utviklingsprosjekt, internasjonale samarbeid osv.

  10. Solrun Laastad

    Hei Bård Vegar.
    Jeg har laget et regnestyke over hvor mye tid jeg regner med å måtte jobbe i år. Det er et ganske nøkternt regnestykke, da jeg ikke har tatt med tid til å sette standpunktkarakterer, lage ekstra prøver til elever som er borte eller sende varsel til dem som står i fare for å ikke få vurdering. Regnestykket er basert på en stillingsstørrelse på 91%. Jeg er i tillegg kontaktlærer og leder for et samarbeidsprosjekt med norsklærere på ungdomsskolene i nærområdet. Tid til dette er ikke regnet med. På mange måter har jeg drømmejobben, men jeg ønsker en betydelig reduksjon av arbeidsmengde…
    Regnestykket kan du se her: http://lektorlaastad.blogspot.com/2009/08/er-vi-enige-na.html

    Lykke til med valget!

  11. Kristin Auestad

    Det er vel heva over all tvil at det største problemet i det nye norskfaget er knytta til kombinasjonen timetall, leseplikt og tre karakterer. Det skal ikke mye tekstkompetanse til for å trekke ut dette som essensen i de ti kommentarene som ligger før mitt innlegg.

    Otto von Bismarck skal ha sagt noe om hvordan lover og pølser blir til og muligheten for å få ei rolig natt dersom en kjenner til prosessene som ligger forut for disse to produktene. For min egen del tror jeg vi kan føye til innføringa av i læreplanen i norsk, for mye skjedde i full fart da Kunnskapsløftet skulle innføres i 2006. For oss som jobbet i skolen da høringsutkast til læreplanen var ute, var det overtydelig at det blei tatt en sjefsavgjørelse seint i prosessen av noen som ikke visste hva de gjorde, og det kan ikke ha vært tatt noen grundig konsekvensanalyse forut for dette vedtaket. (At innføringa av læreplanen var et hastverksarbeid, vitner også lesepliktavtalen i norsk på vg1 og vg2 om. Man hadde lenge en diskrepanse på flere prosentpoeng på leseplikten mellom disse trinna. Enkelte av skjevhetene i lesepliktavtalen er blitt retta opp, men norsk er fremdeles et fag som blør etter innføringa av Kunnskapsløftet.) Det hjelper ikke at norsk vg3 er et sekstimersfag der en har det relativt romslig så lenge vg1 og vg2 er firetimersfag med tre karakterer!

    Hva er løsningen? Det er soleklart at vi må sette færre karakterer i norsk. Det er heilt meiningsløst med tre karakterer i et firetimersfag. To, eller kanskje bare èn karakter må være målet. Skillet mellom norsk muntlig og norsk skriftlig er ikke uproblematisk og evig gitt. Vi har fått et nytt tekstbegrep fordi vi har fått et nytt norskfag (eller var det et nytt samfunn?). Alt er tekst; både lyd, bilder, ord og andre visuelle og språklige effekter. Hvorfor er ikke dette prinsippet knesatt når det kommer til karaktersettinga? Vi skal undervise et nytt norskfag i en ny mediehverdag, men vi skal sette karakterer på gamlemåten likevel.

    Gi oss romsligere vilkår til å formidle skolens viktigste fag! Ja til færre karakterer i norsk! (Egentlig skulle jeg skrevet så mye mer, også om norsk som andrespråk, men underveisvurderingene smiler mot meg og ungene roper og vil bli henta i barnehagen. Dette har jeg egentlig ikke tid til!)

  12. Sture Nome

    Hei Kamerat!
    Det er antakelig ikke slik du hilser dine partifeller. Når du ikke gjør det, er det fordi du har tatt opp i deg en ny tids tale- og tenkemåter. Dette kan vi godt si er hovedutfordringen for norsklærere, å lære elevene å snakke, skrive og tenke i samsvar med de kravene som vår tid stiller. Det betyr at norsklæreren gjør skolens desidert viktigste jobb. Jeg lurer da på hvorfor ikke norsklærere har tid til å forberede seg skikkelig til timene sine, at de sitter med rettearbeid til langt opp over hodet og blir trukket og mast på i alle mulige retninger. Norsklærere må få bedre tid til å forberede seg og få etterutdanning. Det er en forutsetning for å få god undervisning og beholde de beste folkene i skolen.
    Det krever også en systematisk etter- og videreutdanning av norsklærere, som trenger faglig påfyll i samtidslitteratur, lese- og skriveopplæring, vurdering og sammensatte, digitale tekster.
    Kan du gjøre noe med dette hvis du blir gjenvalgt? Har du gjort noe med dette de siste årene? I så fall: Hva da?
    Ellers kan jeg ikke fatte at dere lot pedagogene få ett helt år av opplæringen i den nye lærerutdanningen. Det var tåpelig. Mer fag, ikke mer pedagogikk. Hva skal pedagogene lære elevene? Læringsteori uten innhold. Dette var skivebom Bård Vegar. Kan du forsvare eller kommentere dette i dag? Hva skjer med lese- og skriveopplæringen for studentene i 1-7 løpet? Jo, minister, det kan jeg fortelle deg: De kommer til å lære mindre om dette etter reformen enn før reformen. Hvorfor er det slik? Jo, fordi SV sørget for at pedagogene fikk mer plass i den nye lærerutdanningen, og noe går ut, og det blir nok lese- og skriveopplæringen. Vi har uansett for mange studenter på kullene våre til å kunne drive dette systematisk uansett. Dette er hva jeg er mest skuffet over fra deg. Og jeg er SV-er! Du må ta tak for å sikre at faget Elevkunnskap i lærerutdanningen får lese- og skriveopplæring som felles emne. Hvis du sørger for det, har du reddet oss fra papirpedagogene og du har reddet lese- og skriveopplæringen. Det synes jeg du skal gjøre noe med nå!
    Ellers: Lykke til med valget!

  13. Bård Vegar

    Hei

    Eg leste nett gjennom kommentarane de har gitt (litt på skrå, må eg seie). Det var fleire særs interessante ting, og konklusjonen min var raskt at eg må kome attende med eit grundigare svar når valet er vel over og eg igjen har litt meir av den knappe ressursen tid. Dette er mest for at de skal vite at eg ser det dokke skriv – eg kjem attende mot slutten av veka og kommenterer innhaldet litt.

  14. Christian Bjerke

    Hei Bård Vegar,

    Takk for at du stiller opp her på LNU-bloggen. Jeg er styreleder i LNU, og jobber til vanlig på Høgskolen i Østfold, avdeling for lærerutdanning. Jeg setter stor pris på at du er interessert i norsklærernes innlegg her på bloggen. Jeg skriver videre på vegne av meg selv.

    Når det gjelder tid og tidsbruk, håper jeg at tidsbrukutvalget bruker tiden sin(!) godt. De tiltakene som innføres (eller rettere: det som tas bort) i etterkant av utvalgets arbeid må være omfattende. Norsklærerne må VIRKELIG få merke at de får mer tid til elever og undervisning, det holder ikke bare å ta vekk et skjema eller to eller redusere rettebunken med fire tekster.

    Selv om det kanskje er litt på siden av dette med norsklærernes tidsbruk i skolen, kan jeg ikke la være å henge meg på Sture Nomes innlegg (postet 12.09). Nome er bekymret for lese – og skriveopplæringens plass i ny lærerutdanning, det er jeg også. Jeg mener at store deler av det nye faget pedagogikk og elevkunnskap må settes av til grunnleggende ferdigheter og lese – og skriveopplæring, kanskje så mye som opp mot 30 studiepoeng. Alle lærere er leselærere, alle er skrivelærere, alle har et ansvar for at de grunnleggende ferdighetene blir ivaretatt. Dette fokuset må sterkt inn i ny lærerutdanning, det nye pedagogikkfaget må ikke fylles med mer pedagogisk teori (teori som stort sett er utarbeidet av menn som for lengst er døde). Problemet er at vi til en viss grad var ferdige med denne diskusjonen rundt omkring på på høgskolene, nå må norskdidaktikerne spisse albuene for å bane seg vei inn i ped-faget. Det trenger vi hjelp til.

    Bruk gjerne LNU til å spille ball med når det gjelder dette og andre ting som har med norskfaget å gjøre.

    Lykke til meg valget!

  15. Berit

    Hei Bård Vegar – forhåpentlegvis er du kunnskapsminister i morgon òg, og dei neste fire åra!

    Eg er ein av desse norsklærarane som har hoppa av. Det har eg gjort fleire gonger, men eg har heile tida ønska å komme tilbake til ein skule der arbeidskrafta vart verdsett og ein fekk tid og krefter til å utføre jobben ein har utdanna seg til.

    Første året etter hovudfag var eg lektor ved ein stor vidaregåande skule. Leiinga ved skulen meinte full stilling ville føre til praksissjokk, og eg fekk berre 70% stilling. I kva anna yrke tenkjer leiinga slik? Vel, den avkorta stillingsprosenten (med den avkorta lønna) hjelpte ikkje. Kvar kveld og helg sat eg og retta; den bundne tida på skulen gjekk med til administrative og pedagogiske møte.

    Eg bytta jobb og fekk slappe av og hente meg inn igjen (i full stilling), men lengta litt etter å ha elevar og undervise i faget mitt (som interesserer meg sterkt). Så eg vende tilbake, denne gongen til ein fådelt grunnskule med få elevar. No slapp eg all denne rettinga! Men rolla mi her som helsesøster og sosionom tappa meg for krefter (var det derfor eg studerte nordisk språk – for å kjempe for at elevane mine fekk det tilbodet dei har krav på frå barnevern og andre helsefaglege institusjonar?). Den bundne tida gjekk med til å sitje i møte om elevar med adferdsvanskar – og skuletimane gjekk med til å roe desse elevane ned. Då vart det lite igjen til faget – og på fritida mi var eg sliten.

    No har eg erkjent at læraryrket er for supermenneske – og så super er nok ikkje eg.

  16. Eirik V

    Hei, jeg tror jeg er den første eleven som skriver inn. Skal si ifra om at det står bra til, i motsetning til slik media vil fremstille det, og løsningen på det som er galt, er ikke å gå tilbake til slik det var før.

    Undervisningen er svært bra utformet, men i visse fag er læreplanene så politisk korrekte at de har motsatt virkning av ønsket. I fjor hadde jeg for eksempel historie og filosofi som valgfag; her var et eget kapittel dedikert samisk filosofi. Jeg kan hilse på samisk, synes samisk kultur og folkeslaget er interessant, men å presse inn samisk kultur i for mange kompetansemål i hvert eneste fag blir en slags «overhjelpsomhet» ovenfor en kultur som kan stå på sine egne ben.

    En av de tingene jeg leser i media om skolen er at PC-en er et problem; dette vil jeg si er feil. De mest inspirerende lærerne jeg har er flinke til å bruke datamaskin på en kreativ måte, men problemet er selvdisiplin blant elevene. Jeg tror det hadde vært en fantastisk ferdighet om man lærte alle i skolen å planlegge på forhånd, sette seg mål og motstå fristelser – à la «Getting Things Done», som du kanskje har hørt om dersom du har lest bloggen Lifehacker. Nå er det opp til elevene selv å finne ut om slik tenkning; om skolen hadde tatt litt ansvar, hadde kanskje 50% gjort alle leksene sine (og unngått å spise marshmallowen).

    Jeg har nå prøvd å gjøre alle leksene mine, men det tar forferdelig lang tid hver kveld; sikkert en time eller mer. Medregnet all skoletiden har jeg en nitimersdag – i alle fall. Jeg vurderer å ta tiden på alt og lage en statistikk (du får vente og se); kanskje arbeidsmengden er for stor?

    Håper du er glad for å høre at jeg brukte stemmeretten min for første gang i dag; vi får se om det blir fire nye år 🙂

  17. lnu

    Tusen takk til alle som har kommentert på bloggen så langt. Mange spennende innspill her. Spesielt kjekt at en elev også vil delta i debatten, Eirik V! Det er fortsatt mulig å legge igjen en kommentar. Solhjell har lovt å svare mot slutten av uka.

  18. Merete

    Underviser norsk og engelsk på ungdomsskolen – to morsomme fag bortsett fra all vurdering- og dokumentasjonstrykket. Sidemål, bokmål, muntlig og nå også lesing på toppen! Selv om lesing gjelder i alle fag, er det norsklæreren som sitter med rettingen av nasjonale prøver og hovedansvaret. Hvem ellers? Jeg er mildt sagt oppgitt over at retting og vurdering overskygger alt som gjør norskfaget til det beste og morsomste. Meget mulig jeg hopper av i nær fremtid. Dessverre.

  19. Lena Beate Pedersen

    Hei
    Her kommer et innlegg fra en student ved Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.
    Om få år er jeg forhåpentligvis på plass som norsklærer ved en skole i Oslo, og det ser jeg frem til.
    Med praksis i skolen og enkelte vikartimer, har jeg fått en smakebit av hva som venter meg i jobben som norsklærer. Det som slår meg er at det er mye ikkefaglig arbeid som tar opp mye tid, i så vel norsk som i andre fag. Og dette er noe det bør kunne gjøres noe med.
    Jeg har tidligere jobbet som journalist i NRK Alltid Nyheter i flere år, og før det som redaksjonsassistent i NRK. Og det er nettopp denne assistentrollen som jeg ser for meg også i skolen.
    Hva med en undervisningsassistent på hvert trinn? En som kan ta seg av kopiering, være behjelpelig med å legge ut materiale på Clasfronter, lage avtaler for besøk fra ulike ressurspersoner, eller steder elevene skal besøke Det er nok av oppgaver en slik rolle kan fylles med og dere som allerede er i jobb kan sikkert tilføye en hel del oppgaver her.
    I min tid som redaksjonsassistent lærte jeg utrolig mye om journalistyrket, og på samme måte kan kanskje undervisningsassistentjobben fylles av fremtidige lærerstudenter som får et nyttig innblikk i skolen, og hva de vil møte når de selv er ferdig utdannede lærere.
    Dette gjør i utgangspunktet ikke noe med rettebyrden som mange skriver om i innleggene ovenfor, så dette er såklart ikke noen løsning som løser alle de utfordringene dagens norsklærere har, men kanskje noen av dem.

  20. Ingunn K

    Hei. Jeg har jobbet som lektor i norsk i et år nå. Først vil jeg si at jeg er positivt overrasket over hvor meningsfullt og givende det er både å undervise og rette. Etter å ha undervist både i yrkesfaglige og studiespesialiserende klasser forrige skoleår, har jeg vært så heldig at jeg i år bare har yrkesfaglige klasser. Den største fordelen med det er at jeg slipper store klasser. Jeg har skjønt at jeg må være ekstremt forsiktig med å legge opp til for mye retting, jeg har jo fortsatt over hundre elever, og en halv side fra hver blir fort en stor å. Selv med klasser på 10-12 elever blir det lite tid til å differensiere og bidra til noen betydelig skriveutvikling hos hver enkelt elev. Jeg har jo elevene bare to timer pr. uke. Jeg syns forslaget om å dele elevene opp i mindre grupper høres bra ut. Kanskje vi aldri skulle hatt mer enn ti elever i en klasse når det er norskundervisning? Det føles ganske uredelig å gi elevene karakterer basert på så få vurderingssituasjoner som jeg har tid til å rette. Det har også vært veldig vanskelig å finne ut av hvilke mål som skal vurderes med hvilken karakter. Her er det veldig mye ulik praksis og jeg tolker det derfor slik at her kan jeg bestemme mye selv. Konsekvensen av ulne formuleringer er jo at vi må ta mer ansvar selv. Men det går bort en del tid på å finne ut hva jeg skal bestemme selv og hva jeg ikke må finne på å bestemme selv, dette er en smule stressende for en ny lærer, selv om jeg har mange å rådføre meg med. Det tok litt tid å skjønne at jeg også må begrense hvor mange jeg bruker tid på å rådføre meg med. I mange spørsmål, særlig ang. K06, fins de forskjelligste individuelle fortolkninger og metoder hos erfarne lærere. Det tar altfor lang tid å spørre mange nok til å finne nok felles med svarene jeg får til å ta beslutninger som føles helt rette, man får en følelse av å ta sjansen på at det går greit. Men jeg har jo lært at ulne formuleringer som regel rommer komplekse uløste problemer som følger med i et pluralistisk samfunn, så jeg prøver å gjøre det beste ut av det og bruke den friheten det gir meg kreativt. Kanskje det er grenser for hvor forutsigbar vi kan gjøre undervisningen og vurderingen, både for elev og lærer? Jeg gleder meg i alle fall til det har gått litt tid med samme læreplan, så jeg slipper å oppleve mer at elevene mine får en sensor som ikke tar hensyn til K06 i vurderingen av eksamensbesvarelsene deres. Vi må være romslige. Veldig romslige. Det er klart at det går ut over kvaliteten og forutsigbarheten. Mitt inntrykk er at eksamenssensuren er den eneste gangen andre lærere kanskje ikke er like romslige som ellers. Dette står i kontrast til mye av det jeg tolker at K06 legger opp til.

  21. Bård Vegar

    Først; Takk for mange interessante og godt begrunna synspunkt. Eg vil kommentere noko av det dokke skriv.

    Spørsmålet om den nye lærarutdanninga har eit godt svar. Faget pedagogikk og elevkunnskap skal ta opp i seg dei grunnleggande dugleikane. Vi skal utforme faget i tida framover, og eg tek med meg dei klåre råda om å sikre dette i faget.

    Vi har frå i år etablert eit vidareutdanningssystem, der norsk er eit av dei prioriterte faga. Det er oppretta om lag 1600 studieplassar i fag. Staten betaler dette og bruker også pengar på vikarutgifter. Pr i dag er mangel på kvalifiserte søkarar til plassane eit vel så stort problem som mangel på pengar.

    Eit tema mange tek opp er talet på karakterar i norskfaget. Eg er open for å sjå på dette, men det er viktig for meg å presisere at det er omsynet til faget sitt innhald som må styre det. Eg synest imidlertid fleire av dokke argumenterer ganske godt. Eg er ikkje fagperson, og klårer ikkje vurdere det godt, men det høyres ikkje berre logisk ut å ha tre karakterar. Særleg er jo det munnlege og skriftlege knytt tett saman i dette faget.

    Dei fleste innlegga dreier seg om kombinasjonen av retting, leseplikt og krevjande undervisning. Altså sjølve kjernen i eit kvart fag. Eg kan ikkje gjere noko direkte med lønn, men eg kan gjere noko med andre tilhøve. Framlegget om assistentfunksjon er kjent frå før. og interessant. Eg kan ikkje love dokke ein masse av dette, men eg syns 1) at dokke skulle ta kontakt med organisasjonane dokka og 2) så vil eg sjå nærare på både tidsbruk og spørsmålet om 3 karakterer i kløpet av vinteren og våren.

  22. Irene Tronrud Hansen

    Hei

    Det er ikke ulogisk å ha tre karakterer i norsk (på studiespesialiserende), men det er helt riktig som mange sier at det er svært tidkrevende å rette så mange elevarbeider at man synes karaktergrunnlaget er godt nok. Da jeg selv gikk i videregående skole, kunne læreren rette formelle feil, skrive to setninger som sluttkommentar og sette en karakter. Som erfaren norslærer ville det ikke ta så mye tid.

    Nå er kravene til vurdering og kommentarer noe helt annet. Vi skal vurdere ut fra kriterier elevene er kjent med på forhånd (læreplanmål) og begrunne karakteren vi setter langt grundigere enn før. Dette tar tid. Elevene i dag forventer nok mer og «bedre» tilbakemeldinger enn det elevene fikk for 20 år siden. Jeg tror mange lærere sliter seg ut pga dette «begrunnelsestyranniet». Når jeg retter en klasse med 25-30 elevinnleveringer, har jeg som regel produsert 15 -20 A-4 sider med kommentarer når jeg er ferdig. Det tar tid!

  23. Cecilie

    Jeg er norsklærer, og ganske fersk i yrket. Jeg har undervist i 5 år nå i videregående skole, og kjenner at hvis jeg skal holde på i mange år til med den samme rettebyrden, vil jeg snart bli utbrendt. Jeg elsker faget mitt, det er noe av det kjekkeste som finnes å lære ungdommmer om språk og litteratur, men jeg får ikke tid til noe annet enn å rette stiler. I fjor hadde jeg så og si ikke fri en eneste helg, jeg rettet kvelder og ferier, og enda følte jeg at jobben jeg gjorde slett ikke var god nok – det ble bare tid til å gi elevene akkurat nok vurderingssituasjoner til at jeg kunne ha grunnlag for å sette karakterer.

    Av de jeg jeg tok pedagogikk med, har så og si samtlige tatt enda et fag i tillegg til de som de har fra før for å slippe å ha to eller flere norskklasser samtidig. Flere har sluttet helt i jobben som lærere, og mange – også jeg – tenker på å gi oss.

    Min oppfordring er å rett og slett kutte ned til én samlet karakter i faget. Jeg underviser i fransk også, og der har vi bare én karakter, og rettebyrden der er en hel annen- Jeg ser egentlig ikke noen god grunn for at faget fransk IKKE har en muntlig karakter, mens norsk har det. I VG1 og VG2 har disse fagene helt det samme timetallet, men jeg vil påstå at jeg arbeider nesten dobbelt så mye i norsk. Den bittelille desatte leseplikten veier på ingen måte opp for dette. Jeg ser heller ikke grunnlaget for å måtte ha både karakter i bokmål og nynorsk. Så lenge det står i læreplanene at elevene skal kunne skrive på begge målformer, kan ingen lærereslutte med nynorskundervisningen selv om karakteren blir slått sammen.

    På vår skole har vi faktisk fått godkjent et forsøk av Udanningsdirektoratet med å bare gi én karakter i norsk i Vg1 og Vg2 på studiespesialiserende. At direktoratet har sagt ja til forsøket vil jeg tro viser at mange ser poenget vårt.
    Vi har dessuten ikke bare argumentert for at færre karakterer kan lette lærernes situasjon, men også at elevene kan få ro til å lære seg faget, i stedet for at de hele tiden må testes.

    Vi norsklærere har som regel også flere andre fag, og vi vet at norskfaget står i en helt egen særstillig når det gjelder arbeidsbyrde. Det er ikke bare syting, det er et fakta. Hvis skolen skal klare å beholde norsklærerne og rekruttere nye, må enten leseplikten justeres kraftig opp, eller antall karakterer må ned. Jeg vurderer i alle fall arbeidssituasjonen min fortløpende.

  24. Bjørn Helge Græsli

    Skal en tro avisene, blir det muligens ikke BVS som kommer til å arbeide videre med disse spørsmålene. Det vil i så fall være synd, for jeg har fått stor respekt for åpenhet og vilje til å ta imot innspill fra folk i skolen.

    Jeg deler i alle fall mye av det som er sagt over; rettebyrden er stor, og selv med hyppige innleveringer er det krevende å dekke læreplanmålene på en tilfredsstillende måte. I tillegg er det uklart for meg (og andre) hvilke kompetansemål som egentlig inngår i hvilken karakter. Jeg går ikke i detalj om det her. Jeg ønsker meg to karakterer i norsk. Jeg vil ha en i kreativ skriving/skjønnlitteratur som dekker mål som evne til å bruke skjønnlitterære virkemidler, språklig kreativitet, skjønnlitterære sjangre, sammensatte tekster osv. Den vil være relevant for alle som skal inn i yrker der kreativ språkbruk er en styrke.
    I tillegg vil jeg ha en karakter i formell skriving/sakprosa som dekker tolkning og analyse, kildekritikk og -bruk. formelle sjangre, rettskriving osv. Den er relavant i yrker der analyse, rapportskriving osv er aktuelt.

    Redusert rettebyrde, meningsfulle merkelapper og forståelige kategorier, i alle fall i mitt hode. En karakter synes jeg blir lite tydelig i et fag som er så (ekstremt) sammensatt/vidt som norskfaget er i dag.

  25. Eva Kittelsen

    Hei,

    Jeg ser at flere av dere foreslår å slå sammen hoved- og sidemålskarakteren. Dette er jeg uenig i. Jeg tror dette vil svekke nynorsken, og det kan vi ikke ha noe av!

    Det finnes mange argumenter, men et av de jeg ser som direkte relevant i forhold til karakteren er selve vitnemålet. Jeg har bokmål som hovedmål, men er bosatt i et fylke som benytter nynorsk, og er glad for å ha sidemålskarakteren på vitnemålet som bevis på at jeg mestrer nynorsk som arbeidsspråk.

  26. Berit

    Eg trur ikkje ei samanslåing av nynorsk og bokmålskarakteren nødvendigvis treng å svekke nynorsken – den eine skriftlegkarakteren må bygge på tekstar frå båe målformer. Istadenfor 4 bokmålstekstar og 4 nynorsktekstar som karaktergrunnlag kan ein ha 2 og 2 (enkelt, men godt:-). Det treng ikkje å føre til mindre skrivetrening, berre færre vurderingar.

  27. Marit S. Ulriksen

    Hei!
    Jeg er også blant de mange norsklektorene i vgs som føler at mesteparten av tida mi spises opp til retting og vurdering, særlig på vg1 og vg2 der jeg har tre karakterer(!) på et 4-timersfag. Mitt spørsmål, som jeg også har rettet direkte til Utdanningsdir. og til Utdanningsforbundet i brevform uten særlig oppklaring, er dette: hva er logikken i lesebrøken i norskfaget når jeg på vg1- kurset mitt i norsk med 4 skoletimer og tre karakterer har 22,6 % mens jeg på vg2kurset mitt med like mange uketimer og karakterer har 24,1%??? Det skulle jeg gjerne like å få et direkte svar på uten at noen «truer» med å avskaffe hele lesebrøken, noe som vil falle enda mer uheldig ut for norsklæreren i vgs.

  28. Brit

    Hei,
    Hvorfor vil det å slå sammen karakterene i nynorsk og bokmål til én karakter svekke nynorsken? Hvis elevene likevel kan komme opp til eksamen i begge målformer, må jo vi norsklærere likevel lære dem begge.

    Jeg mener ett av følgende bør gjøres for å holde på unge norsklærere i videregående (som er der jeg arbeider)
    * Slå sammen de tre karakterene til én karakter
    * Justere lesebrøken kraftig opp
    * Sette et tak på 15 elever i klassen

    Jeg tipper forslag 1 er lettest å gjennomføre.

  29. Jo Helge Ansnes Schei

    Jeg stiller meg litt skeptisk til at vi skal redusere antall karakterer norskfaget har til én. Dette frykter jeg vil komme til å gjøre faget langt mindre viktig og i verste fall marginalisere det. Én karakter på til sammen fjorten timer fortoner seg faktisk som altfor lite, med mindre denne ene karakteren tillas større vekt.

    For det andre finner jeg det viktig å skille ut skriftlig kompetanse i en egen karakter. Vi behøver et tydelig mål på hvordan en elev uttrykker seg skriftlig.

    Allikevel er jeg helt enig i det alle over har sagt, om at norskfaget har uforholdsmessig stor arbeidsbyrde for lærerne. Dette kan heller ikke fortsette slik!

    Min beste løsning var at en modulariserte faget, og ble ferdig med deler av det i Vg2. Alternativt kan man slå sammen hoved- og sidemålskarakteren, men gjeninnføre obligatorisk sidemålseksamen. Slik sett ville ingen kunne hevde at nynorsken får lide.

  30. Heidi

    Hei alle dere der ute som sitter og vurderer og vurderer tekster!

    Jeg har lest innleggene deres, og må si at det gjør meg både glad og trist: Glad fordi noen setter ord på det jeg selv plages av, og at noen har forslag til hva man kan gjøre. Trist med tanke på norskfaget og norsklærernes status og framtid. For norsklærer er dessverre et yrke man til slutt ofte rømmer fra. Jeg vet om mange som enten slutter, eller går ned i prosent eller insisterer på å ikke ha norsk på skolen de jobber ved, kun andre fag.

    Jeg ser at det er mange gode forslag her, men hva med det enkleste – å gjøre noe med leseplikten? Jeg håper at Kristin Halvorsen leser denne bloggen, selv om det var den forrige ministeren vår som startet dette. Alle vet at leseplikten i norsk ikke står i forhold til tiden vi bruker som norsklærere. Bortsett fra penger, og det er kanskje det det dreier seg om da, koster vel dette lite. Det krever ingen forandringer av radikal art, bare at norsklærere for betalt for den jobben de gjør. Jeg vet ikke om noen norsklærere, i alle fall ikke av de som virkelig har tatt kunnskapsløftet inn over seg, som klarer å utføre jobben de skal gjøre – uten at man bruker et timetall som overstiger det vi skal bruke med mange timer. Norsklærere har i perioder både 50- og 60-timers uker, og aldri under våre 43 1/2.

    Ellers virker delingen av faget i to, med et ferdighetsfag i skriving og fag med fokus på kultur, litteratur og norsk som et dannelsesfag, som en spennende ide. Med 15 elever og fokus på skriving vil en lærer virkelig kunne lære elevene ferdigheter i skriving. Og læreren som skal undervise i det norske prosjektet, det moderne prosjektet, modernisme, kulturmyter, sammensatte tekster, adaptasjon osv. kan få ro til det. Norskfaget vokser og vokser, både i innhold, arbeidsformer og krav til vurdering. Derfor virker ideen om deling som en interessant ide.

  31. Vidunderlige Victoria « LNU-bloggen

    […] rundspørringa er Bård Vegar Solhjell, parlamentarisk leder i SV og tidligere kunnskapsminister og gjesteskribent på LNU-bloggen. Solhjell synes møtet med skjønnlitteraturen i skolen var både nyttig og vidunderlig. Og mye […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *