Læreren i fokus (Skei Grandes innlegg)



For Venstre er det avgjørende viktig at lærere får være lærere – og ikke alt mulig annet. Det betyr at læreren i størst mulig grad skal jobbe med fag og elevrettede aktiviteter. I hele denne perioden, og ikke minst i programmet vårt for neste periode, har vi forslag som bygger opp rundt dette. Vi må gjenreise respekten for læreren som fagperson!

Vårt fokus på læreren – som vi ser på som selve grunnsteinen i skolen og avgjørende viktig for elevenes læring – innebærer at våre hovedprioriteringer er å satse på mange nok lærere, som gis best mulig faglige utviklingsmuligheter gjennom videreutdanning i fagene de underviser i, og ikke minst motvirke den stadig økende byråkratiseringen i norsk skole. Når man skal prioritere innenfor gitte rammer er ikke flere timer eller gratis frukt på ungdomsskolen svaret for å nå målene vi har satt oss.

I denne perioden har Odd Einar Dørum vært vår utdanningspolitiske talsmann. Han har flere ganger tatt opp den økende graden av byråkratisering i skolen, for eksempel i Stortingets spørretime i vår. Ett av hovedtemaene Odd Einar tok opp på vegne av oss i Venstre var at dokumentasjonskravene i skolen må balanseres, slik at ikke all tiden til lærerne bindes opp i en evig runddans av dokumentasjonskrav og møter. Samtidig må lærerne få mer fleksibilitet til å prioritere sin arbeidsdag utover undervisningstimene. Bundet tid – der lærerne må være på skolen – kan fort bli en tvangstrøye, og Venstre har så mye tiltro til lærerne at vi vil gi dem den friheten som er nødvendig for at de skal gjøre en god jobb.

Det er utrolig viktig at læreren får tid og mulighet til å drive med faglig-pedagogisk arbeide. Læreren skal være lærer – ikke byråkrat. Det er det bred politisk enighet om, men Regjeringen somler etter min mening med å komme med konkrete tiltak som vil gi lærerne mer tid til undervisning. Tidstyv-utvalget skulle egentlig levert sin innstilling i august, men har nå utsatt dette til desember. Det er et lite paradoks at Tidstyv-utvalget trenger mer tid, og jeg mener nok at grunnlagsrapportene kunne gitt grunnlag for umiddelbare strakstiltak allerede fra skolestart i år, men jeg velger likevel å ha tiltro til at Tidstyv-rapporten vil følges opp umiddelbart etter den foreligger. Det kommer i hvert fall Venstre til å arbeide for.

Det er forøvrig betegnende at Arbeiderpartiet nylig har gått ut med sine ti mål for en bedre skole – hvorav ett av målene handler om mindre byråkrati og bedre tidsbruk – men handlingen lar vente på seg. Det er også forunderlig at Ap lanserer mål i stedet for konkrete tiltak mot slutten av en valgkamp når vi godt vet hva utfordringene i norsk skole er – det har lærerne sagt ganske så tydelig fra om til oss politikere før.

En av utfordringene er selvsagt den høye gjennomsnittsalderen i norsk skole, og den kommende lærermangelen. Venstre har tatt til orde for nasjonale rekrutteringsplaner og et lærerløft for å motvirke denne krisen. Det kommer vi til å fortsette med. Det kreves et bredt spekter av tiltak – for eksempel seniortiltak for at lærere skal stå lengre i jobb, rekruttering av mastergradsutdannede uten pedagogisk utdanning gjennom å tilby pedagogiske kvalifiseringsstipend, bedre videreutdanningstilbud for alle lærere i alle fag ved jamne mellomrom – for å møte denne utfordringen. Vi må selvsagt sikre lærerne en reell mulighet for å ta videreutdanning, bl.a. ved at vi får på plass et system med kvalifiserte vikarer som kan steppe inn og ta undervisningen mens de er borte. Vi er også positive til det som ligger i tankegangen om flere karriereveier i skolen. Nettopp derfor er vektleggingen av FoU-forankring og forskerskoler særlig omtalt i Stortingets behandling av lærermeldingen, som Dørum var saksordfører for. Dette er et område vi vil arbeide videre med i tiden som kommer.

Om du har innspill til hvordan vi politikere skal jobbe videre med dette tema eller hvilke utfordringer norskfaget står ovenfor i Norsk skole. Ta gjerne kontakt med meg eller svar på dette innlegget.

Beste hilsen Trine Skei Grande

trine.grande@stortinget.no
http://www.venstre.no/politiker/trineskeigrande/

Twitter@trinesg
http://www.facebook.com/profile.php?id=526086365&ref=ts

7 kommentarer

  1. Hallvard

    Lærarane treng den tilliten du skriv om, men blir ofte møtt med mistillit i staden. Og denne mistilliten er mange gonger sett i system, du nemner sjølv bunde tid. Til og med i høgskulesektoren er det no krav om at vitskapeleg tilsette registrerer arbeidstida!

    Etter tariffoppgjeret i 2006 skal no arbeidstidsordninga til lærarane forhandlast fram lokalt. Det vil seie at lokale tillitsvalte må avtale arbeidstidsordninga med dei som kanskje nærar djupast mistillit til lærarane: kommuneadministrasjonen og lokale politikarar. Ordninga med lokalt forhandla arbeidstid gjev lokale styresmakter eit verkty for å setje mistilliten i system. Korleis er Venstres haldning til denne forhandlingsordninga?

  2. Margreta Tveisme

    Venstre er vel kjent som eit godt parti for lærarar, likevel vart eg litt skuffa over dette innlegget. For det første er det trist at politikarar alltid må fortelja kva andre ikkje får til, i dette tilfellet AP.

    For det andre ser eg ikkje mykje til dei spesifikke utfordringane i norskfaget her. Har ikkje Venstre nokre tankar om det?

  3. Trine Skei Grande

    Hei, og takk for tilbakemeldinger. Jeg prøver meg på noen korte svar nå i valgkamp-innspurten;-)

    Hallvard: Venstre har nok ikke noen planer om å endre ordningen med lokalt forhandlet arbeidstid. Det er fordi vi mener at det er skoleeierne – dvs. kommunene – som er nærmest til å være forhandlingsmotpart for lærerne, ikke staten. Når det er sagt mener Venstre det er svært viktig at kommunene har god skolefaglig kompetanse i administrasjonsleddet, og vi vil gjøre vårt for å øke bevisstheten og legge til rette for dette. Samtidig må lokale folkevalgte være seg sitt ansvar bevisst som skoleeiere. Det fordrer blant annet at hvert kommunestyre tar debatten om skolens innhold på alvor, og for eksempel har jevnlige ”fagdager” for å øke sin kompetanse om skolens utfordringer. Jeg tror at dette vil bidra til en større gjensidig forståelse mellom lokale styresmakter og den enkelte skole også.

    Margreta: Jeg er enig i at vi politikere ført og fremst skal fokusere på egen politikk. Men av og til er det frustrerende å se på at lite og ingenting skjer, og da mener jeg det må være lov å si fra. Når det gjelder konkrete utfordringer for norskfaget må jeg innrømme at jeg ikke kan nok om dette. I vårt program fokuserer vi på de overordnede prioriteringene vi mener er viktige i norsk skole, nemlig flere lærere og mer/bedre videreutdanning. Samtidig er det et behov for mindre byråkrati og mer tid for læreren å være lærer. Det gjelder ikke minst i norskfaget, som jeg mener er det viktigste faget i skolen. Send meg gjerne en epost med konkrete innspill.

    Beste hilsen Trine

  4. Marita Aksnes

    Hei Trine!

    Venstre skriver i sitt partiprogram at de vil styrke likestillingen mellom bokmål og nynorsk. Det er derimot sjelden man hører om norsklærerens rolle i debatten om våre to skriftspråk. Jeg vil jo påstå at norsklæreren har en ytterst sentral rolle for å bevare to skriftspråk i dette landet. Dersom norske elever ikke lærer begge skriftspråk i skolen, vil det gå på bekostning av enten bokmål eller nynorsk. Norskfaget er et presset fag med både timetall og antall karakterer. Å tro at elevene blir gode skrivere i bokmål og nynorsk med norsklærerens tildelte ressurs og tidspress i forhold til antall timer til skriveopplæring er ganske naivt. Det er selvsagt mange som blir flinke å skrive hovedmålet sitt, men få elever ser nytten i å lære et sidemål, og få blir veldig flinke. Den eneste grunnen til at jeg i dag kan skrive nynorsk, mitt sidemål, er fordi jeg har studert nordisk. Jeg ser verdien i to skriftspråk, men ikke slik sidemålsopplæringen i dag gjennomføres i norsk skole. Dessuten er Utdanningsdirektoratet altfor glad i trikse og mikse med hvordan de vil ha dette gjennomført (se under Bård Vegars innlegg), og det har jo i aller høyeste grad gått utover elevene i ungdomsskolen.

    Dersom dere vil arbeide for likestilling av skriftspråkene, kan dere starte med norsklærernes arbeidspress og antall karakterer. Videre skal i dag alt dokumenteres og begrunnes, og det tar tid, særlig når man ikke får særlig mye mer i tidsressurs for å sette 3 karakterer i motsetning til 1. Det tar også ganske lang tid å lese tekster, rette, veilede og begrunne elevenes tekster. For eksempel kan man dele timetall i uka på antall elever og tidsbruk man har til rådighet for å sette tre karakterer. Det blir strengt tatt ikke så veldig mange minutter læreren har til rådighet til hver elev.

    Jeg ønsker meg også et enklere system i forhold til fraværsføring og varselbrev. Det er en papirmølle og et administrasjonssystem uten sidestykke for å sende varselbrev om ikke vurdering osv. I dagens teknologiske samfunn burde det være mulig å forenkle noe av dette. I tillegg er fylkene flinke til å dirigere oppgaver (som sikkert er sendt fra Udir) nedover til lærerne, som å konkretisere kompetansemål i læreplanen på lokalt nivå, for så at Udir plutselig kommer med konkretiseringer fra sentralt nivå. Hva er meningen med det? Udir vet jo hva de vil ha, og Clemets tanker om sentraltstyrt læreplan men lokal handlefrihet har jeg aldri helt forstått hvordan skal fungere i praksis.

    Og så skulle jeg ønske at ikke alle var så opptatt av «flere og bedre lærere». Er vi aldri gode? Jeg er ganske lei av å være utstyrt med 7 års utdanning men kun å få tilbake at jeg må bli bedre. Dessuten er lærere en stor yrkesgruppe, alt fra forskolelærere til lektorer med tilleggsutdanning. Her kan politikerne bli flinkere til å nyansere mellom de ulike skoleslagene. Mange lærere driver også «privat» videreutdanning hver dag, for eksempel hver gang de har et nytt fag eller skal i gang med en ny læreplan, eller bare skal ha et emne det er en stund siden man har gjennomgått. Og hvis man får mulighet til litt organisert videreutdanning, må man som oftest kjøre dobbelt opplegg – elevene får læringsoppdrag og man kommer hjem til oppgaver som må sjekkes. Vel, noen hjertesukk fra en ung lektor som ikke alltid er overbevist om skolen som arbeidsplass.

  5. Lærarstudent

    Eg synast det var interessant å les om den kjente tidsklemma alle lærarane føler. Eg trur dette ville blitt eit mindre problem dersom dei hadde – som skrevet – fått betre tid til eiget arbeid i staden for alle møta og teamarbeida. Ikkje for det, eg ser nytten av samarbeide, men eg meiner det har blitt litt mykje av det gode med desse opne areala kor ein må spørje om lov kvar gong ein skal gjøre noko utanom det normale. Ute i praksis ser eg alltid disse lærarane som klager meir over kor mykje dei har å gjere framfor å gjere noko med det. Eg veit ikkje kor mange gonger eg har tenkt ”slutt å klag og begynn å jobb”. Vidare må eg si at det er sjølvsagt ikkje sånn at dette gjelder alle læare og at det nok er mange effektive arbeidarar i dette yrket og, men når dei må i så mange møter så holdar det med at ein av lærarane er ineffektive for at heile dagen skal gå bort til eit møte som i utgangspunktet burde ha tatt ein halv time. Dersom ein må ha disse teama ser eg ein fordel med at det veljast ut ein ordstyrar på kvart team som er kursa i ordstyring og tidsbruk.
    Når det gjelder norsk faget trur eg det kan hjelpe med denne nye ordninga at lærarstudentane framover får velje om dei vil ha språkfag eller realfag. Dermed blir det meir interessestyrt og dette vil smitte over på elevane. Dette gjeld særleg nynorsk, kor det visar seg at mange lærare ikkje er positive til faget og det blir sett på som noko negativt som elevane ikkje forstår poenget med.

  6. H

    Viktig å sjå at det blir teke opp kor mykje ein faktisk krev av dagens lærarar. Ikkje berre skal dei sørgje for ei god, målretta og tilpassa undervisning, men dei skal også vere byråkratar som du seier. Eg trur det er viktig at lærarens oppgåver blir stramma inn, i alle fall konkretisert i større grad. Dette vil nok føyre til at vi får blidare og meir effektive lærarar. Hovudsaklig trur eg, som lærararstudent seier, at det kan vere fornuftig å leggje strammare rammer for teamtida i skolen. Slik som mange skoler opererar i dag er det viktig med god kommunikasjon mellom lærarane, men eg trur kanskje at dette med teamtid og møtar har blitt litt vel mykje. Mange lærarar klagar over at dei må på teamtid når dei eigentleg har noko anna å gjere. Når lærarane har denne innstillinga til teamtida så er vel det eit teikn på at noko må bli gjort? Eg trur at ei effektivisering av teamtida kunne endra mykje. Stramme rammar for tidsbruk, gode sakslister og ein god ordstyrar kan vere ei løysning på dette. Samtidig er det kanskje ikkje nødvendig med teamtid kvar veke. Ein kan kanskje ta opp sakar og tema som gjeld for fleire veker i gongen. Læraren bør få ha hovudfokus på sin eigen klasse og sitt eiget arbeid.
    Men vi kan heller ikkje klage alt for mykje. Som lærarar består vår kvardag i meir enn berre å kome til ein undervisningstime, gjennomføre han og rette prøver. Vi er blitt ein primærkilde for utdanning, og mange elevar tilbring mykje av tida si på skolen. Dette gjer at vi ikkje kan avskrive oss alt ansvar for deira oppvekst. Det gjer også at vi må forstå at det kjem til å gå med ein del tid til anna arbeid.

    Eg trur også at det er veldig viktig at vi får læraryrket til å bli eit meir verdsett yrke. Sjå på Finland. Der er lærar det mest respektera yrket i landet. Og elevane gjer det bra på alt av internasjonale undersøkingar. Vidareutdanning, innstramming av dagen, klarare rammer og meir fornøyde elevar og lærarar kan vere eit viktig steg på vegen mot dette. Eg trur at det startar med å få læraryrket opp i samfunnet, og deretter kan vi ta oss tid til å stramme inn på lærarens kvardag og leggje rammer for undervisning og ekstraarbeid.

  7. Lærarstudent 2

    Etter mi meining synest eg Trine Skei Grande og Venstre har ei riktig og god oppfatning av kva som utfordrar i norsk skole. Ho peiker mellom anna på den aukande byråkratiseringa og det høge kravet til dokumentasjon, og at læraren i større grad må få arbeide med elev- og fagrelaterte oppgåver (I desse PISA- tider kan det kanskje vere ein idé å sjå på kva Finland gjer for å lukkast?). I sin kommentar seier Marita Aksnes at ho er lei av til stadigheit å få høyre at ho skulle ha vore ein betre lærar. Som lærar og no student, veit eg at det finst særs mange gode og kompetente lærarar i norsk skole som ikkje har noko høgare ønske enn å få bruke meir av jobbtida si på fag og elevar i staden for på møter som ofte ikkje har såmykje for seg og på å skrive rapportar som få eller ingen les i etterkant.

    Eg trur og det hastar med å få betre arbeidsvilkår for norsklærarar. Sjølv er eg usikker på om eg vil velje fagleg fordjuping i norsk til neste studieår, fordi er blir påverka i negativ retning av alle hjartesukka frå norsklærarar om stort arbeidspress. Å redusere vurderingsbyrda ved å gje berre ein karakter i faget norsk trur eg kan vere eit steg i riktig retning. Det kan skape meir ro i til å konsentrere seg meir om det norskfaglege innhaldet i faget og mindre tid vil gå med til vurderinger av prestasjonar. Samstundes vil arbeidsbyrda minka for læraren.