Om overgangen mellom PPU og lærarkvardagen



I utdanninga mi hende det at førelesarar gjerne, nærast på trugande vis, refererte til ”den verkelege verda” – ”der ute” – som noko vesentleg anna enn studentverda. Utdanninga har sine grenser: Ho kan ikkje førebu studentar på alt. Det er etter mi meining heller ikkje særleg føremålstenleg å krevje at ei utdanning, ei teoretisk og metodisk førebuing på ein praktisk kvardag, skal kunne romme alt. Å kritisere utdanning for å vere teoretisk, er på sett og vis å kritisere utdanning for å vere utdanning.

I PPU-året leste og drøfta eg pedagogikk og fagdidaktikk med faglærarar, praksisrettleiarar og medstudentar. Her lærte eg kor viktig det er å alltid sjå på dei didaktiske hovudspørsmåla kva, korleis og kvifor. Året etter var eg lektor i skulen. Her fekk danningsideala som stod så sentralt ved UiBs PPU, eit skin av livsfjern idealisme: Tida eg skulle ha til å førebu meg eller rettleie elevar, gjekk gjerne med til administrasjonsarbeid og møter, til retting og karaktersetjing. Eg opplevde med andre ord eit gap mellom utdanning og yrke, og eg trur ikkje at eg er den einaste som har den erfaringa.

Kanskje er dette noko som rammar nye i yrket ekstra hardt. Ønsket om å rettleie druknar i tida det tek å vurdere. Ønsket om å oppdatere seg fagleg vert kyvd i kvardagsjaget frå time til time. For ein som er ny i jobb, vert dette ikkje så lite av eit illusjonsbrot. Den teoretiske refleksjonen som ein har med seg frå PPU, er det sjeldan mogeleg å gjennomføre som norsklærar. Lovverk og læreplan krev eit oversyn som arbeidssituasjonen ofte eigentleg ikkje tillet, men som utdanninga langt på veg har rusta lærarane til å kunne meistre. Kva skjer då med danningsperspektivet over tid? Og kva skjer med den faglege gløden og formidlingsgleda lærarar har? Skulen mister gode lærekrefter, anten det skjer ved at lærarar sluttar å arbeide i skuleverket eller ved at dei ikkje får drive undervisning i pakt med dei faglege, pedagogiske og didaktiske kunnskapar og innsikter dei har. Eg er redd for at det er dei lange linene i utdanninga som først vert ofra på kvardagens alter, godt støtta av ei skuleorganisering som krev best mogeleg resultat for minst mogeleg ressursar.

Øygunn Skodvin Prestegard

LNU:  Har du opplevd praksissjokket og har tankar om korleis overgangen kan bli lettare for nyutdanna norsklærarar? Bør lærarutdanninga på universitetet bli meir praksisnær, eller har vi fått ein skule som ikkje gir rom for å fokusere på dei store didaktiske linene? Del idear og innspel i kommentarfeltet under.

Foto: Water FlickrCC

13 kommentarer

  1. Rasmus Rimestad

    Helt enig. Det som undervises på PPU oppleves i dag stort sett som fullstendig utopisk (tilpassa opplæring for å nevne en ting). Det triste er jo at det er PPU som underviser i samsvar med regelverket og læreplanens hensikt… Betyr det at kravene som stilles og vilkårene som gis lærere ikke samsvarer?

  2. Hildur Bakkene

    Det er nok ikke bare de som har tatt PPU som opplever praksissjokk. Jeg er selv allmennlærerstudent ved Høyskolen i Østfold, og det meste vi driver med der og som det undervises i er fjernt fra skolehverdagen. For det første lærer vi ekstremt lite didaktikk, for det andre er praksisen vi faktisk har av svært varierende kvalitet når det komme til innhold og oppfølging og for det tredje lulles vi inn i en virkelighetsfjern idealisme av de som foreleser i de ulike fagene.

    Alle lærerutdanningene bør ha mer praksis over en lenger periode, og praksisen bør kvalitetssikres på et høyere nivå enn den er i dag. Nå er det i stor grad øvingslærerne ved de ulike skolene som styrer innholdet og hva det skal fokuseres på, noe som gjør at det blir store forskjeller i hva som forventes av studentene og hva studentene faktisk er gjennom i praksisen. Dessuten har studenten lite eller ikke noe ansvar for klassen, og får ikke sett hele pakken av det å være lærer. Dersom praksisperioden hadde vart et helt semester, kunne studenten virkelig fått prøve seg og se hva det vil si å jobbe som lærer.

    Jeg kan ikke si jeg gleder meg til jeg er ferdigutdannet. Selv om jeg har jobbet som assistent og vikar i grunnskolen tidligere, vet jeg at jeg kommer til å få praksissjokk når jeg kommer ut i jobb som lærer.

  3. Anne Kristin Dahl

    Jeg er norskdidaktiker ved ILS, UiO (PPU + lektorprogrammet) og holder på med en artikkel om praksis. Jeg leser over at lærerutdanninga ikke kan romme alt. Kan noen si noe om hvilke konkrete øvelsesstuasjoner dere skulle ønske dere ble gitt/plassert i i praksis – og som kunne bli gitt plass/tid i praksisperiodene?
    Jeg jobber også med utdanninga av mentorer for nyutdanna lærere, og er svært interessert i tanker omkring god øvelsessituasjoner.

  4. Hildur Bakkene

    Beklager sent svar, Anne Kristin Dahl!
    Det jeg savner mest, er reelt ansvar i praksisperiodene; det å faktisk drive klassen selv og ikke bare undervise. Slik det er nå er praksisen altfor fokusert på undervisning, og da helst at undervisningen skal være kreativ, nyskapende og eksepsjonell. Dette er i seg selv urealistisk, for ingen lærer har mulighet til å finne opp kruttet på nytt for hver time de skal ha, men enda mer urealistisk er det fordi vi kun trenger å fokusere på undervisning, noe en lærer i jobb ikke har muligheten til.

    Jeg skulle altså ønske at vi fikk muligheten til å ha en lenger periode, et par måneder minst, hvor vi hadde reelt ansvar for å drive klassen, med elevsamtaler, konferansetimer, foreldremøte, takle mobbing, møter med ppt og alt som hører med i skolehverdagen. Bare slik kan vi bli ordentlig forberedt på den hverdagen vi faktisk skal jobbe i.

    Jeg savner også en konkret plan for hva vi studenter skal gjennom og lære i praksis. Slik det er ved HiØ, der jeg går, er de enkelte studentenes praksisløp svært forskjellige. Det er liten kvalitetssikring av praksislærerens undervisning for elevene og veiledning av studentene, og det er i stor grad praksislæreren som bestemmer hva vi skal gjøre og lære i praksis. Det er også slik at mange studenter er redde for å stille spørsmålstegn ved praksislærerens undervisnings- og veiledningsmetoder, og veiledningen kan ofte bli vag og legger lite opp til egenrefleksjon hos studentene. Studentenes rettsikkerhet må styrkes.

    Ved selve utdanningen burde vi få bedre opplæring i metodikk og kommunikasjon også, slik at vi er bedre rustet når vi er i praksis.

  5. Anne Kristin Dahl

    Hei.
    Takk for fyldig svar.
    Ettersom jeg jobber i PPU og på lektorprogrammet, kjenner jeg lite til praksis i lærerhøgskolen. I PPU har studentene 4 + 8 uker med praksis, og på lektorprogrammet har de også langpraksis i siste semester.
    Du etterlyser reelt ansvar over lengre perioder. Jeg forstår deg slik at du ønsker å kjenne hele lærerjobben på kroppen – for å si det slik. Men hvorfor skal du da ha en veilder? Hva skal du bruke skolens kompetanse til? En veileder skal være en erfaren lærer som skolen ser på som undervisnings- og kommunikasjonsekspert. Det må en student kunne forvente. En veileder skal ha veilederkompetanse, jf. Nasjonale retningslinjer for ny grunnskolelærer-utdanning (2010), min. 15 studiepoeng. (Men dette vil ta mange år, avh. av skoleeiers tilrettelegging for dette)
    Hvorfor skal du være aleine med alle erfaringene, «finne opp kruttet» – et uttrykk du bruker om undervisning/din egen praksis.
    Vi vet mye om hvordan det er å være nyutdanna lærer de 1-3 første åra. Det ville være en lite læringseffektiv praksis hvis skolens kompetanse ikke skal brukes. Jeg lurer på om du etterspør bedre praksis der du blir satt i mange ulike, reelle, tydelige situasjoner som du må takle – men med forberedelse og støtte på forskjellige måter. Jeg leser også mellom linjene at du ønsker bedre veiledere som kan lærerkvalifisering, som ER profejonelle lærere som ser helheter i skolehverdagen – og som kan kommunisere på hensiktsmessige måter. Du tenker nok også progresjon? Det er rel. få som har oppdatert veilednings-kompetanse i UH-sektoren. Vi strever med at veiledere overlater praksisstudenter til seg sjøl når de har fått det mer håndverksmessige i klasserommet på plass. «Dette går bra. Nå er tavla di bra, og stemmen god. Fortsett slik». Dette er ansvarsfraskrivelse og et tydelig tegn på at praksislærere IKKE ser seg som lærerutdannere.
    Mange har ansvar i dette. Skoleeiere, som ikke ser at de må smi mens jernet er varmt og legge til rette for god lærerutdanning/god praksis (og drive rekruttering), enkeltskolene/skoleleder som ikke sørger for veilednings-komptanse i egen skole og at de beste lærerne blir veiledere, UH-sektoren som må bruke skolens kompetanse inn i teorifeltet og dele sin kompetanse med praksisfeltet. Vi er alle lærerutdannere!
    Jeg tror på egenrefleksjon, jeg tror mer på refleksjon og drøfting med andre.
    Det er ikke nok å være i praksis, studentene skal også lære mest mulig. Og det gjør de ikke ved å være aleine.
    Forvent mer av praksis. Kommuniser dette i utdanninga og når du sjøl er i yrket.
    Hva tenker du om dette?

  6. Marianne

    Kommentar til Hildur Bakkene:
    Du skriver at du i praksis ikke får nokk ansvar i klassen, og at du heller ikke får sett hva det innebærer å være lærer i skolen. Hvordan var praksisen deres delt opp? Jeg går selv på lærerutdannigen ved Hist, og fra vi startet i 1.klasse har jeg ikke manglet noe av den ansvarsfølelsen det innebærer å være en lærer. Vi har også både «klasse overtakelse» og skole overtakelse iløpet av de 3.første årene, noe som er med på å styrke inntrykket av hvordan det virkelige lærerlivet er.
    Jeg kan si meg delvis enig i at øvinglærerne og faglærerne bestemmer store deler av det praksisen inneholder, men da er det jo mer opp til oss studenter å ta ansvar slik at vi får med oss de punktene vi vil jobbe med.
    Jeg tror variasjonene mellom høgskolene er stor, og dermed synes jeg det blir feil å kritisere selve utanningen. Nå vet jeg ikke hvordan dette er på PPU utdanningen, så det kan jeg ikke uttale meg om.

  7. Vivian

    Interessant å følge debatten til Anne Kristin Dahl og Hildur Bakkene. Må sei meg litt enig med Hildur i at praksisen kanskje blir litt for vag. Sjølv har eg nett våre i praksis i to veker dette semesteret, og har igjen ei. No veit eg ikkje om lærarutdanningane over landet er lik med tanke på antall veker praksis, men eg kan tenke meg at skilje ikkje kan vere så stort ettersom vi må gjennom det same for å bli lærarar. I klasserommet hører vi om praksis og vi lærer teoriar om kva som er bra og mindre bra i forhold til å vere ein god lærar. Det er først når ein kjem ut i praksis at ein får kjenne på korleis det er å vere lærar. Praksis og teori heng tett saman, og begge deler er svært viktig. Ein må ha ein del teori i bakhuadet som ein kan kytte saman med praksisen synest eg, men kanskje burde vi fått litt meir ansvar som Hildur seier?

    Hjå oss er det slik at vi er fire studentar i ei praksisgruppe som har ansvaret for all undervisning i lag. Det kan gjerne vere to, eller fleire praksisgrupper på same trinnet. Vi var to grupper på til saman åtte studentar som var i praksis på eit 1.trinn med 30 elevar. Desse elevane var stort sett delt i to, men i nokre timar var dei saman, og då vart det plutseleg veldig mange studentar i klasserommet. Eg hadde vel fire undervisningstimar i løpet av ei veke i praksis som eg hadde ansvaret for. Det blir lett mykje venting og observering når ein er så mange, og eg følte meg til tider som ein assistent. Savnar det å virkeleg få kjenne på det å vere lærar, det å måtte ha alt ansvaret for både undervisning og omsorg heilt åleine for ei heil klasse.

  8. Anne Kristin Dahl

    St.melding 11 seier at det ikkje er meir praksis som trengst for profesjons-kvalifisering til læraryrket, men BETRE praksis .
    Eg har tru på at praksis må innehalde øvingssituasjonar – tydelege, innramma – som gir studenten mogelegheit til å få prøvd seg i flest mogelege ULIKE situasjonar før han møter aleineverkelegheita. Lærarutdanninga og skulen veit nok best kva som krevst i yrket. Studenten har jo korkje oversikt over eller innsikt i dette.
    Eg meiner at praksis i for liten grad nyttar høvet til å strukturere praksisperiodane, til å sørge for progresjon. I dette legg eg nettopp det å utordre studenten ved å setje han i mange ulike funksjonar i skolekvardagen, slik at han ser og bidreg i mest mogeleg undervisning, testar ut mest mogeleg med ein profesjonell rettleiar og dyktig lærar som støtte. Dette er den einaste sjansen lærarstudenten har til å teste ut utan sjølv å måtte ha ansvaret.
    Det er sjølvsagt også viktig at studenten får vera aleine noko av tida, men eg har inga tru på at dette gir den eit breidt repertoar av bevisste og ubevisste handlingsmåtar i klasserommet og i lærarkvardagen.
    Rettleiarar melder at det er ei stor utfordring å få til progresjon i praksis, å få gitt studenten nok utfordringar. Dette understrekar at rettleiararbeidet krevjer kompetanse. Det greiaste for rettleiaren kan vera å overlate undervisninga til studenten, trekke seg tilbake – og abdisere som lærarutdannar. Studenten på si side synest det er greit å få friheit. – Og slik få mindre utbytte av praksis.
    Eg har intervjua lærarar etter 2 mndr. i jobb. Dei gir uttrykk for at praksis skulle ha gitt dei mye breiare erfaring, fleire ulike utfordringar. Dei nyutdanna lærarane saknar innsikt i «alle dei andre oppgåvene vi har som lærarar, det er dei som stressar oss».
    Det er heilskapen som gjer lærarkvardagen slitsam for mange, som gir fråfall i yrket. Difor meiner eg at lærarstudenten må krevje meir av praksis, av skolen og rettleiaren sin. Teorifeltet har avgrensa mogelegheit til å førebu studenten på skolekvardagen.

  9. Benedicte

    Det er interessant å høre ulike synspunkt på korleis folk opplevar overgangen mellom pedagogikken på skulen og praksisen ute i skulen. Eg går sjølv på allmennlærarutdanninga ved høgskulen i Sør-Trøndelag og har akkurat vore ut i praksis i to veker til saman nå i haust. Eg føler at overgangen mellom teorien på skulen og det som faktisk hender i praksis ikkje alltid stemmer like godt overens. Dette har vel litt samanheng med at ingen skulekvardag er lik. Det vil alltid dukke opp nye moment som ein ikkje er forberedt på. Diskusjonen rundt det med at praksis ikkje er nok relatert til den kvardagen ein møter som nyutdanna lærar vil eg sei meg delvis einig i. Fyrst og fremst er det sjølve undervisningstimane vi studentar får ta ein del i. Eg synast det er ein fin overgang for dei som kanskje ikkje har noko forhold til skulen. Ein må huske på at ein ikkje er lærar allereie når ein startar på studiet, men at dette tar tid. Det er kanskje greitt å starte litt roligare, og heller få meir ansvar jo lengre ut i studiet ein kjem. Foreløpig går eg i andre klasse, men eg håper vi får meir ansvar når vi kjem høgare opp slik at overgangen mellom student og lærar ikkje blir for stor.

  10. Anne Kristin Dahl

    Jeg får lyst til å være litt mer konkret nå, og ønsker dreie oss inn på læringssitusjoner.
    I morgen møter jeg studentene mine på PPU (deltid, 3 sem.) som akkurat er ferdig med 4-ukerspraksis i 2. sem. Temaet vårt i morgen er muntlig norsk og vurdering. Før praksis jobba vi også med muntlig, dvs de ulike hovedsjangerene -opplesing, fortellig, rollespill og dramatisering, monologen og dialogen. Studentene utarbeidet ulike læringssituasjoner/skisser der de også skulle peke ut lytterroller for elevene.
    – Jeg er svært spent hva de har møtt av muntlige læringssituasjoner i praksis, og i hvilken grad de opplever strukturet opplæring i f. eks muntlig tekster, dvs elevens møte med – og produksjon av muntlige tekster. Som didaktiker bør jeg kunne forvente at praksis i norskfaget gir studentene erfaringer i dette, akkurat som praksisfeltet venter at studentene kommer ut i praksis med kunnskaper og lyst til å prøve ut ideer fra teoriundervisninga. Jeg er spent på hvor tydelige disse situasjonene er opplevd, dvs om studentene har fått ramma inn situasjonene slik at de VET at nå har de øvd på det og det, neste praksis må jeg øve på det…
    Jeg håper at veilederne ser på seg sjøl som lærerutdannere og arbeider systematisk – akkurat som opplæringa med elevene skal være. Mao at det blir progresjon og utvikling, også ved at studentene er klar over HVA de faktisk har øvd på. Er det slik dere opplever praksis? Er det andre perspktiver i dette?
    I morgen kveld kl 21.00 vet jeg noe mer…

  11. Hanne

    Eg er enig med Hildur om at det er for lite praksis i lærarutdanninga, men eg trur også at dette er ulikt på dei ulike høgskulane. På HiST har vi kun tre uker praksis før jul, og dette er på 2. året. I andre profesjonsutdanningar har dei mellom 6-10 veker med praksis, og dei fleste vekene er samanhengande. På den måten får ein en etterlengta samanheng i praksisen. No når vi er i praksis kun ei veke i gangen, føler eg at vi er ferdig når vi nett er starta. Når vi endeleg har fått dreisen på praksisen so er vi ferdig. Derfor synes eg at praksisen burde verte lengre.

    Eg meinar også at praksissituasjonen kunne verte bedre. I vår klasse har vi praksisgrupper som er 8 studentar på 8 elevar, og vi har praksisgrupper som er 4 studentar på 60 elevar. Det seier seg då at dei studentane som er få på mange elevar får ei bedre uttelljing etter praksis, siden dei får meir ansvar og undervisningstimar enn dei som er mange studentar på få elevar.

  12. Andreklassestudent

    Lærarutdanninga kan som fleire har nemnt, ikkje romme alt. Korleis skal ein kunne førebu seg på alle situasjonar ein kan kome til å møte i framtida? Sjølv går eg andre året på allmennlærarutdanninga å på HiST, og eg synes teorien vi lærer på høgskulen rommar særs mange situasjonar vi kan kome til å komme opp i i praksis. Vi har hatt ein omfattande pedagogikkundervisning og i tillegg didaktikk i skolefaga. Hildur Bakkene seier praksis legg for stor vekt på undervisningssituasjonar, og for lite på klassestyring. I min praksis meiner eg vi har fått mykje trening i klassestyring, kan hende fyrste året til og med litt for mykje ansvar. Eg trur det er veldig individuelt for kvar praksislærar kva ansvar ho/ han gir studentane, og korleis praksislærar brukar teorien studentane har lært i praksissituasjonen.
    Til no (etter 1 ½ år) har vi vore om lag 10 veker i praksis. Hovudproblemet eg opplev er kommunikasjonen mellom skulen og praksislærarane. Sjølv om undervisninga er god, har eg i fleire tilfelle opplevd at praksislærar ikkje veit heilt kva vi held på med på skulen, m.a. kva for oppgåver vi skal levere inn og kva vi har lært og ikkje lært. Hadde høgskulen og praksisskulen samarbeida betre, ville kan hende ikkje skilnaden på kor mykje ansvar studentane får heller vore så stor, og eg trur vi hadde fått betre utbytte av den gode undervisninga.

  13. Richard

    Eg er sjølv andreklassestudent i same praksis som Hanne, og eg har i lang tid tenkt i liknande banar: Eg saknar ein praksis som held oss på plass over litt lengre tid om gangen; når vi er i dytten, så kan vi fortsette. På min eigen praksisskule er det så at vi er 8 studentar på trinnet, og det blir ofte sånn at ein dag kan man bare sitte og observere. Da eg snakka om dette med skulen, fikk eg til svar at det hadde ein samanheng med eit mål i GLSM – at vi skal kunne sjå utviklinga hos ein elev over tid.

    Intensjonen er vel og bra, eg kan gjerne tenke meg at vi får sjå kor langt eleven har kome i lesing, skriving og matematikk i forhold til starten av året. På ein måte gjer det også litt trening i meistring av stress; alt ein skal rekke over på ei uke, ein må planlegge med lærarane, møte opp før, skrive plan før, og loggar etterpå. . . På den måten kan vi seie at ein får ein liten smak på ”stresset” det medførar å vere lærar. Men eit vesentlig problem er som allereie sagt at skolen og læraryrket(og for så vidt også praksis) er to forskjellige arenaer. Når vi no er ferdige med praksisen, er vi fri etter fem dagar, og vi ”fell” tilbake til å vere studentar, som er ein enklare kvardag enn den som lærar. Hovudet og kroppen omstillar seg, og vi går inn i ein anna rolle. Eg saknar det å kjenne på kroppen at vi har ein jobb som venter på oss også etter dei første fem dagane.

    Ein annen ting eg saknar er noko frå første året vi kalla ein ukerefleksjon, som vi hadde samtidig som vi planla neste uke. Der tok vi lærdom av det vi hadde gjort uka før, og korleis vi kunne gjere det betre neste uke, mens erfaringa enno var ”fersk”. Når vi gjer det same no, blir dei refleksjonane vi gjorde sist praksis, ofte gløymde innan vi kjem ut i neste praksis.

    Eg tenkjer også litt på elevane og den relasjonen vi som lærarar skal byggje til dei. Nokon byggjer relasjonar lettare enn andre, nokon treng kanskje lenger tid. Innan vi kanskje har begynt å få ein relasjon til elevane, er vi borte, og må i fleire tilfelle begynne om att. Etter tre oppstykka ukar dette semesteret, føler eg at eg har ein dårligare relasjon til elevane eg hadde det første året, der eg hadde vore med dei i to samanhengande ukar. Og god relasjon til elevane er som oftast avgjerande for god undervisning.