Hjelp meg å tenke nytt om lærerutdanninga!



tomtavle

Som mange vet, skal lærerutdanninga for grunnskolen ganske snart legges om, og denne gangen er det ikke snakk om krusninger på overflaten! Studenter må nå velge om de vil utdanne seg til lærer for 1.-7. trinn eller 5.-10. trinn. Det betyr at planer nå må nylages (og nytenkes!) for disse to løpene. Som norsklærerutdanner (ved Universitetet i Agder) er det spennende for meg å ha blitt oppnevnt som medlem i den gruppa som skal lage den nye nasjonale rammeplanen i norskfaget til disse nye utdanningene. Til nå har vi jobba mest med overordnet struktur på studiene, men nå er tida inne for å tenke faglig innhold!

Fra mitt ståsted vet jeg allerede en hel del om hva jeg vil mene om saken, men her fins det andre relevante ståsted også. Kanskje du står på nettopp ett av dem? i så fall ber jeg om at du hjelper meg å tenke. Gitt at en nasjonal rammeplan for norsklærerutdanninga a) skal sikre en noenlunde enhetlig utdanning landet rundt og b) skal indikere hvilke faglige innholdsmomenter alle studenter bør innom: Hva bør da stå i en slik plan?

Her er vårt mandat: Vi skal lage to halvårsstudier i norsk (30 + 30 studiepoeng) for 1-7-løpet, der de første 30 poengene skal være obligatoriske for alle studenter. Så skal vi lage en tilsvarende 30 + 30-pakke for 5-10-løpet. Her er ingen ting obligatorisk (for i dette løpet velger studenter fagkombinasjonen sin svært fritt). Men velger de først norsk, må de ta alle 60 studiepoengene.

Derfor, alle norsklærere, norskstudenter og norskelever: Blogg i vei og gi meg tips om hva framtidige norsklærere bør lære! Jeg vil både ha forslag til emner og til plassering innen de ulike løpene. Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet er selvsagt en viktig premiss, men vi må også tenke litt videre enn bare til den læreplanen som gjelder nå. Her skal faget vårt i fokus. Kan vi klare å lage tidenes beste lærerutdanning denne gangen?

Vennlig hilsen
Jan K. Hognestad

Bilde: FlickrCC

14 kommentarer

  1. Christian Bjerke

    Hei Jan,

    Her er noen ustrukturerte synspunkter på ny grunnskolelærerutdanning.

    -Norskfaget er et sentralt kultur-, kunnskaps – og dannelsesfag. Rapporten
    framtidas norskfag foreslår at faget utvides til 60 studiepoeng (side 78).
    Det har gått motsatt vei, og ikke siden 70-tallet (eller var det tidlig
    80?) har det vært mulig å gå igjennom en lærerutdanning uten norsk. Dette
    blir stort, Jan, men er det mulig å få det til å skinne igjennom planen
    dere skal lage at norskfaget står sentralt i et kultur-,kunnskaps – og
    dannelsesperspektiv? Norskfaget i ny lærerutdanning bør forsøke å ta inn over seg at norskfaget er mer enn ferdigheter, og peke på det særegne norskfaglige utover disse tekniske ferdighetene.

    – Grunnleggende lesing og skriving kan gå inn i pedel-faget, men
    norskfaget bør slik jeg ser det konsentrere seg om hva som er lesing og
    skriving i norsk. Sjangerspesifikk lesing og skriving er det norsklærerne som kan best. Arbeidet med de grunnleggende ferdighetene er tverrfaglig arbeid som kan legges til pedel, men da må folk som kan det inn og ta det. Jeg er særlig redd for det muntlige aspektet, hvem ivaretar det? Muntlighet bør inn i norskfaget i ny GLU.

    – Norskfaget i GLU bør så langt det er mulig speile det faktum at man som norsklærer i grunnskolen forholder seg til læreplaner for norskfaget. Derfor mener jeg faktisk at læreplanarbeid bør inn i norskfaget i GLU, og ikke bare være et pedel-anliggende.

    – arbeid med elevtekster, alt fra veiledning, vurdering osv bør være helt sentralt.

    – vi må få med oss historien igjen. Jeg mener å se en tendens til at for norskfagets del skjedde det meste i beste fall i går. Hva denne historien skal bestå i er jeg ikke helt sikker på ennå, det er ikke sikkert at det er reformene av 1907 og 1917 og P, T, K / B, D, G-problematikken som er det viktigste, men jeg mener at det historiske perspektivet i og på norskfaget bør inn i ny GLU.

    – De to løpene må nødvendigvis være forskjellige, men jeg har vanskelig
    for å definere helt klart hva disse forskjellene skal bestå i, annet enn
    vinkling når det gjelder alder. Hver gang jeg forsøker meg med å si at noe
    kan passe for 5-10 og ikke for 1-7, stopper det opp. Et eksempel kan være
    det nordiske perspektivet, som jeg hadde tenkt å foreslå for 5-10. Men
    hvorfor ikke for 1-7? Det har jeg ikke noe godt svar på. Dessuten bryter
    det med kompetansemålene i LK06. Men det bør jo kunne gå an å hevde at den første lese – og skriveopplæringen ikke bør vektlegges like sterkt i 5.-10.-løpet som i 1.-7. Videre er det mulig å vinkle arbeid med elevtekster, barne/ungdomslitteratur, sakprosa, bildebøker, språkutvikling osv slik at det passer med alder i de to løpene. Men det er en fare med det, vi kan miste helhetssynet på norskfaget hvis vi for eksempel sier at en lærer på 8.trinn ikke bør vite så mye om den første lese – og skriveopplæringen.

    – Nyere barne/ungdomslitteratur og nyere bildebøker har blitt min egen lille
    «greie». Jeg mener det bør presiseres i norskfaget i GLU at studentene skal møte og jobbe med nyere litteratur, og at det skal innarbeides en holdning som gjør at studentene selv ønsker å finne frem til dette nye. Norge er blant de ledende på bildebøker, dessverre er det fortsatt slik at det er Egner og Vestly de fleste studenter har hørt om og kjenner. Det er tragisk.

    -jeg mener det er viktig at faget i 5.-10.-løpet ikke blir sett på som en utgave av «universitetsgrunnfaget» norsk, dette løpet må ha et minst like stort innslag av fagdidaktikk som 1.-7.-løpet.

    – så til sist et spørsmål: er det slik at høgskoler som bare tilbyr 1.-7.-løpet kan tilby fagstudier og PPU som et slags alternativt 5.-10.-løp? Og vil det da bli stilt krav til disse fagstudiene med tanke på fagdidaktikk, eller skal denne da bli dekket av PPU-studiet?

    vh
    Christian Bjerke

  2. Dagrun Kibsgaard Sjøhelle

    Hei!
    Min bekymring for norskfaget i den nye lærerutdanninga er at studenter som velger 1-7- modellen skal miste muligheten til å ta en mastergrad i norskdidaktikk fordi de skal ha fire undervisningsfag i tillegg til PEL. En profesjonsmaster vil ikke på samme måte som en fagmaster gi studentene faglig dybde i et undervisningsfag. Ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har vi god erfaring med en masterutdanning i norskdidaktikk der studentene kan velge om de vil innrette masteroppgaven mot ungdomstrinn eller barnetrinn. Denne utdanningen er et godt grunnlag for videre fagdidaktiske studier i norsk – framtidas norsklærerutdannere kan med andre ord rekrutteres fra denne gruppen.

    De faglige masterutdanningene ved høgskolene er av relativt ny dato, og de ferdigeksaminerte kandidatene har såvidt begynt å gjøre seg gjeldende i skoleverket. Skolen trenger lærere med grundig kompetanse i et viktig undervisningsfag som norsk. Denne kompetansen ser ut til å svekkes med den nye grunnutdanningsmodellen. Grunnleggende ferdigheter legges til faget PEL, og bacheloroppgaven, som tidligere har vært fagbasert, skal nå være en slags tverrfaglig oppgave med en overbygning fra PEL-faget. Det vil være et tilbakesteg for faget norsk i lærerutdanninga og for framtidas grunnskole hvis også mastergradene i lærerutdanninga skal domineres av pedagogikkfaget.

  3. Rolf Romøren

    Støtter Dagrun 100% her! Jeg er ikke interessert i å krige med ped-faget, men jeg syns ærlig talt at det å «overta» (igjen) grunnleggende lese- og skriveopplæring, samt å ta styring over bacheloroppgaven, er å erklære krig mot (iallfall å underkjenne) fagdidaktisk tenking som er utviklet de siste tredve åra. Det burde være lov å ta til motmæle mot sånt!

    Når det gjelder fagplanene i det nye norskfaget, bør forpliktende praksisrelasjoner videreutvikles, og forpliktende betyr her at emner og fokus skrives inn både i rammeplanene for faget og for praksis. Praksisplanen må også gjenspeile fagdidaktiske perspektiver, ikke bare generell pedagogikk (som det er tunge tradisjoner for).
    En annen side ved rammeplanene i norsk: Vær spesielt obs på at estetiske fag er og har vært marginaliserte i lærertutdanninga, og at det forplikter norskfaget på å fokusere på musiske sider som tross alt også finnes der (i tillegg til alle PISA-greiene).
    Det gjelder arbeid med drama (gjerne tverrfaglig), både i form av kyndig omgang med dramatisering av tekster, men også i forhold til «sammensatte tekster», jeg siterer fra Skriften (LK06): «Det innebærer arbeid med tekster som bildebøker, tegneserier, aviser, reklame, nettsider, sangtekster, film og teater. Hovedområdet omfatter både elevens egen tekstproduksjon og opplevelse, kritisk vurdering og analyse av sammensatte tekster.»
    Kanskje rammeplanen burde si noe om at også norskundervisninga krever egne fagrom? Dette er iallfall ikke lenger et traust «teorifag»???

  4. Eileen Svendsen

    Som tidligere norsklektor i lærerutdanningen reagerte jeg på at utdanningen var langtifra tilpasset en skolevirkelighet der stadig flere elever har norsk som andrespråk. Dette aspektet bør etter min mening ivaretas på en bedre måte i norskundervisningen av lærerstudenter, og her kan det være naturlig å samarbeide med pedagogikkfaget.

  5. Kjell Lars Berge

    Kjære alle sammen
    Så fint at dere legger ut til debatt innholdet i den nye lærerutdanningen. Som ganske aktiv i arbeidet med å få grunnleggende ferdigheter innarbeidet i Kunnskapsløftet, er jeg overrasket om å lese at det er pedagogene som skal få ansvaret for undervisning i grunnleggende ferdigheter som skriving og lesing. Spesialpedagogisk kompetanse og metodeinnsikt kreves for å forstå disse ferdighetene og arbeidet med å utvikle dem i undervisningen, så klart. Men samtidig kreves en ganske solid dose tekst- og språkvitenskapelig kompetanse. Etter 25 år i bransjen har jeg så og si aldri opplevd at allmennpedagoger har syslet med språk- og tekstvitenskapelige problemstillinger. Derfor må det tenkes helt nytt om hvordan fagområdet grunnleggende ferdigheter skal ivaretas. Dessuten bør skrive- og leseferdigheter forstås i lyset av digitale ferdigheter som for en stor del er en slags lese- og skriveteknologi. Det er heller ikke tilstrekkelig å henvende seg til de tradisjonelle nordistene. Mange/de fleste(?) av dem kan heller ikke de fagfeltene som er involvert i studiet av skriving og lesing. Slik jeg har erfart det, er det helt vilkårlig om det undervises i funksjonelle språkteorier, pragmatikk og tekstvitenskap i på instituttene som ivaretar norsk språk og litteratur.

  6. Jan K. Hognestad

    Hjertelig takk for respons så langt! Jeg kommer tilbake med flere kommentarer etter hvert, men her og nå bare et par ord til Kjell Lars Berges innlegg: Jeg jobber som nordist/lingvist ved Fakultet for humaniora og pedagogikk på UiA i Kristiansand. Nettopp denne fagkonstellasjonen på fakultetsnivå burde være løfterik når det gjelder det som Berge tar opp. Her jobber det fagpedagoger, lingvister og tekstvitere med ulike innfallsvinkler til fagområdene sine. Stortingsmelding 11 slår utvetydig fast at grunnleggende ferdigheter skal vies plass i det nye faget «pedagogikk og elevkunnskap» (PEL), og at man i undervisningen i dette faget skal trekke inn andre fagfolk enn fagpedagoger. Får vi en plan for dette faget som tar høyde for disse intensjonene, burde vi ikke minst hos oss i Kristiansand kunne gjøre nettopp det Berge meget betimelig sier at vi bør, og som jeg synes ville være uhyre spennende å ta fatt på!
    Men så kommer de dårlige nyhetene: Signaler jeg har mottatt, går ut på at sterke krefter bak utformingen av nasjonal plan for PEL, ser faget utelukkende som en tumleplass for fagpedagoger. Det som kunne ha blitt en spennende møteplass for fagfolk med ulik, men relevant kompetanse når det gjelder grunnleggende ferdigheter, kan i verste fall bli en blåkopi av dagens ped-fag i allmennlærerutdanninga, bare dobbelt så stort.
    Denne debatten er vanskelig, fordi beskyldninger om mistenkeliggjøring og mistro kolleger imellom straks ligger snublende nær. Profesjonskamp er også et (skjells)ord som tvinger seg fram på tunga. Men Berges utgangspunkt er vitterlig positivt: Her kan vi tenke nytt, men da trenger vi nettopp et samvirke mellom disipliner som pedagogikk, lingvistikk og tekstvitenskap, og kanskje andre fag også. Og da må rammeplanen for PEL slå fast at akkurat slik skal det være. Skjer ikke det, har de ansvarlige simpelthen bidratt til å svekke grunnleggende ferdigheter som emne i norsk lærerutdanning. Og verre timing for å gjøre noe sånt enn akurat nå, gitt skoledebatten de seinere år, skal man vitterlig lete lenge etter!

  7. Christian Bjerke

    Huffda,

    Dette var nedslående, Jan. Muligens har jeg vært naiv, men jeg har virkelig håpet at det nye PEL-faget kunne ha blitt den tverrfaglige møteplassen du skriver om i innlegget over, og som Kjell Lars Berge langt på vei skisserer. Jeg har heller ikke erklært krig foreløpig, jeg har håpet på og sett for meg et samarbeid om lese – og skriveopplæringen og de grunnleggende ferdighetene som kan bli svært interessant og fruktbart på tvers av faggrenser. Vi trenger hverandre i ny lærerutdanning! Men hvis det nå viser seg at jeg som norskdidaktiker stenges ute fra PEL-faget og at dette faget nå utelukkende fylles med mer Bronfenbrenner og Piaget, kjenner jeg at jeg blir krigersk, ja.

  8. Dagrun Kibsgaard Sjøhelle

    En ting er de grunnleggende ferdighetene, som jeg absolutt mener er viktig å signalisere noen meninger om, en annnen utfordring er hva slags evalueringsformer vi skal ha for den videreutdanninga i norsk som bygger på 30stp grunnutdanning. Det er bestemt at studentene skal skrive en tverrfaglig bacheloroppgave etter tredje år, og at den skal ha en pedagogisk overbygning, etter hva jeg har forstått. Vel og bra, men skal en slik oppgave erstatte evalueringsformene vi har i dag (etter 60stp norsk?) Og skal studenter med bare fagsammensetninger på 30 stp hver skrive en slik oppgave? Vil vi få til den samme faglige fordypningen som før?

  9. Synnøve Skjong

    Det er svært mange utfordringar når det gjeld den nye grunnskolelærarutdanninga, og dei blir meir tydeleg etterkvart. Eg er bekymra for rammevilkåra som skal bestemme samarbeidet om dei grunnleggjande ferdigheitene, om dette skal vere noko som skal overlatast til dei enkelte utdanningsinstitusjonane eller om det skal bestemmast på nasjonalt nivå. Fagleg er eg er einig med Kjell Lars som peiker på at språk og tekstkompetanse er eit nødvendig grunnlag for arbeidet med grunnleggjande ferdigheiter for begge utdanningsretningane. Men korleis skal dette sikrast på grunnskolelærarutdanninga for 5. -10 trinn, der norskfaget er valfritt? PEL-faget har fått «definisjonsmakt» over arbeidet med grunnleggjande ferdigheiter, men norskfaget er også eksplisitt nemnt i ST. Meld 11, og det må kunne gje føringar for samarbeidet. Eg kan heller ikkje tru at nokon vil tilbake til den tida der Ped hadde ansvar for begynnaropplæring i lesing og skriving.

    Det er bare sjølve forskrifta, dvs læringsutbytteformuleringar mm som skal på høyring, ikkje retningslinjene for faga, dvs det vi vanlegvis oppfattar som fagplanar. Det betyr at det ein vil ha nasjonal styring på, må inn i forskrifta, formulert som læringsutbytte. Eg oppfattar språkleg kompetanse i norsk munnleg og skriftleg som ein del av profesjonskompetansen til læraren og meiner at dette er noko som må med i formuleringane om generell kompetanse. Fordi norsk skriftleg representerer to jamstilte norske målformer, må den skriftlege kompetansen vere ein kompetanse i nynorsk og bokmål. Læraren skal vere eit språkleg førebilete for alle elevane, skal t.d. kunne gje undervegsvurdering på bokmål og nynorsk, i alle fag. Sjølv om dette er i samsvar med LK 06 som både understrekar den språkleg jamstillinga ved at sidemål bare er nemnt i norskfaget når det gjeld vurdering, og som gjer lesing og skriving til grunnleggjande ferdigheiter i alle fag, viser all mi erfaring med lærarutdanning at dette må formulerast heilt eksplisitt om det skal ha innverknad.

  10. Henning Fjørtoft

    Hei alle debattanter, og takk for en viktig mulighet til å komme med innspill. Dagrun peker på et sentralt poeng: Vurderingsformen vil i stor grad styre hva slags læringsutbytte studentene får i dette faget. Jo mer de kan velge vekk (dvs. ikke skal vurderes i), jo mindre integrert og sammensatt vil kompetansen deres bli. Kompetanse i de grunnleggende ferdighetene kan godt være et læringsmål i faget, men dersom den samme kompetansen ikke også er representert i vurderingskriteriene for oppgaver og eksamener, vil dette bare sorteres bort av de studentene som ikke har særskilte interesser for slikt.

    Som kursholder på skoler treffer jeg en del lærere som er svært dyktige til å kritisere det (reelle eller forestilte) ideologiske grunnlaget til LK06, men som samtidig ikke forstår hvordan den kan realiseres i klasserommet. Jeg vil nødigst bruke personlige erfaringer med fagpedagoger for å kritisere en hel fagtradisjon, men det synes for meg at mye av det som går for pedagogikk tenderer mer mot en utvannet versjon av frankfurterskolens kritiske teori, og mindre mot en dypere forståelse for hvordan læring best kan ledes.

    Mitt eget drømmefag ville nok bestått av en teoretisk komponent med læringsteori (kognitiv, konstruktivistisk, behavioristisk, MI-teori osv.) og en praktisk del der klasseromsledelse, undervisningsdesign, vurderingsteori og operasjonalisering av kompetansemål står sentralt. Dette er lærerutdanning slik jeg kjenner den fra Nord-Amerika og Australia/New Zealand.

    Kvalifikasjonsrammeverket, som er på vei inn i all høyere utdanning, krever at alle fag skiller skarpt mellom kunnskapsmål og ferdighetsmål. For pedagogikkfagets del er jeg usikker på hva slags ferdigheter vi kan forvente, annet enn å presentere og kritisere teoretiske skillelinjer. Her står imidlertid nordiskmiljøene langt sterkere fordi vi har en yrkesetikk for språkbevissthet og skriving.

    En løsning for å få de grunnleggende ferdighetene inn i det nye faget, kan altså være å ha tydelige sammenhenger mellom læringsmålene og vurderingskriteriene i faget, samt at vi er bevisste på hva slags form vurderingsoppgavene skal ha. Hvis den nye reformen skal danne grunnlaget for en bedre lærerutdanning, må vi se noe mindre på hva studentene vet, og mer på hva de gjør.

  11. Pål Hamre

    Nokre synspunkt:

    1) Det blir sagt ovanfor at PEL skal ha ansvaret for dei grunnleggande ferdigheitene. Slik eg las stortingsmeldinga, skulle PEL ha ansvaret for å «koordinere arbeidet» med dei grunnleggande ferdigheitene, og det er jo noko anna. Eg ser det som sjølvsagt at norskfok har både ansvaret for og kompetansen til å undervise i lesing og skriving, dels òg med munnleg og IKT. PEL-faget si koordinerande rolle, viss det er det som er meint, kan vel tolkast slik at det kan vere naudsynt at arbeid med dette i faga er koordinert. Særleg gjeld dette for 5-10 løpet, der ingen andre fag er oblogatoriske enn PEL.

    2) Norsk som andrespråk bør bli styrkt, «Framtidas norskfag» argumenterer godt og overtydande om det.

    3) Når GLSM fell ut, bør dei nye planane etter mi vurdering sikre at fagfeltet/fagfelta blir ført vidare i 1-7. Dei institusjonane som har lukkast med GLSM, vil truleg vidareføre samarbeid på feltet, og planen bør opne for det.

    4) L06 er ein type læreplan som ikkje spesifiserer danningsinnhaldet i faget. Det betyr at lærarane vi utdannar, må få kompetanse til å gjere det sjølve gjennom studiet. Det må vere ein balanse mellom «redskapsfaget norsk» og «danningsfaget norsk», og det har vi ikkje sett/høyrt mykje av i det siste.

    5) Det betyr at den historiske komponenten ved faget, som i dei siste planane har blitt svekt og deretter fjerna, bør inn att, både når det gjeld litterære og språklege perspektiv. I staden for historisk-kronologisk tilnærming, tilrår eg komparativ lesing (som L06), der ein òg tematiserer tekstane sin historisitet.

    6) Det blir sagt ovafor at dei praktisk-estetiske faga er svekte, og at norskfaget dermed bør tematisere estetikk, mellom anna som følge av det. Det er eg einig i, og eg trur interart-feltet, der ein ser på samanhengar mellom dikting, musikk, målarkunst, arkitektur osv., har stort potensiale både i lærarutdanninga og i skulen. Det finst òg brukande fagbøker på feltet, t.d. Engelstad.

    7) Det sjølvsagde: Fagfeltet multimodale tekstar må tematiserast i norskfaget i lærarutdanninga; det er eitt av fire hovudområde i L06, og ingenting tilseier at fagfeltet blir mindre viktig i framtida.

    8) Det sjølvsagde II: Planen må likestille nynorsk og bokmål, og stille krav om at (komande) norsklærar meistrar sitt eige morsmål, dvs. begge målformene. Og nynorsk må vere meir enn formverk: Studentane bør ha kunnskap om språksituasjonen vår, og historiske og kulturelle årsaker til at han er slik. Det må vere noko meir og anna enn at dialekt=nynorsk.

    9) Norskfaget som vert skildra, må vere så tydeleg norskfagleg og norskdidaktisk at ein unngår samkøyring med disiplinstudia rundt om på høgskulane/universiteta. Vert det resultatet, er det eit tilbakesteg.

  12. Kathinka Blichfeldt

    Er ikke inne i alle termene deres, men kommer med en liten hilsen fra «gølvet på ungdomstrinnet»: Min erfaring er at norsklærere i dag (både erfarne og nyutdannede) har stor faglig kompetanse når det gjelder norsk/nordisk språk og litteratur, men at mange er svært usikre på hvordan de skal arbeide med presentasjonsteknikker, muntlige aktiviteter og vurderingen av dem, samt sammensatte tekster og kunne ta i bruk ulike verktøy her. Jeg håper derfor at dette blir egne disipliner i en ny norsklærerutdanning.

    Jeg mener vi bør ha norsklærere som er i tet når det gjelder arbeidet med grunnleggende ferdigheter i muntlig, lesing og skriving. Kunnskap om og opplæring i uilke læringsstrategier blir derfor viktig. Selv om alle lærere skal ha ansvar for dette, mener jeg det hviler det et spesielt ansvar hos norsklæreren. Den første leseopplæring blir nevnt, og vi må ikke glemme den andre.

    I og med at drama og dramatisering av tekster ble nevnt i et tidligere innlegg, må jeg slå et slag for litt bredere dramametodisk tilnærming enn rene didaktiske grep rundt dramatisering. Det krever stor faglig trygghet og kunnskap å drive dramaaktiviteter i et klasserom med 30 15-åringer. Så – hadde vært supert med noe mer dramaped. inn i grunnutdanningen. Kanskje dette hører hjemme i det dere kaller PEL-faget.

    Ingen tvil om at dette er et av de mest spennende fagene å undervise i, men at det krever mye – faglig tyngde og en rekke didaktiske verktøy. Lykke til med arbeidet, vi gleder oss til å ta i mot nye generasjoner!

  13. Jeanett Knutsen

    Eg går på lærarutdanninga no og saknar IKT-undervisning i høve til norskfaget. Som årsak av dette, samt med tanke på at IKT blir viktigare i samfunnet og bruk av smartboard på skolene øker, synast eg at det vil vere viktig å leggje meir vekt på IKT i lærarutdanninga. Dersom lærarane har kunnskapar om og ferdigheiter i høve til IKT, kan ein i større grad nytte dette i eiga undervisning.

  14. Emmz

    Eg er einig med Jeanett, meir IKT undervisning i lærarskulen. Vi som no er studentar og er ute i praksis, må sjølv lære oss korleis «Smartboard» og desse digitale hjelpemidla verkar. Praksislærarane er sjølvsagt villige til å hjelpe oss, men det hadde vere greit å fått ei innføring i dette før ein går ut i praksis også.