Hvorfor kan ikke norsk være gøy?



Av Bjørn Helge Græsli

Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag. Der – da er det sagt. Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag som motiverer elevene til å lese, skrive, vurdere og reflektere. Et som oppleves relevant og interessant, og som er tilpasset det samfunnet unge mennesker lever og skal ta del i. Slik er det etter min mening ikke i dag.

Faktisk er jeg ikke all verdens imponert over hva vi får til i dag. Altfor mange elevarbeider vitner om ungdommer som har gått på mange nederlag i møte med morsmålsopplæringen eller som har opplevd den som så lite relevant at de har valgt å gi blaffen i den. Hva har gjennomsnittseleven lært etter 2163 timers norskopplæring gjennom 13 år? Er vi fornøyd? Har vi særlig mye å tape på å tenke helt nytt?

Hva skjer i dag?

  • Mange elever nedprioriterer norsk på Vg1 og Vg2 fordi det ikke er avsluttende, og fordi faget ikke oppleves som viktig/interessant.
  • Mange elever forlater vgs med grunnleggende svakheter i evnen til å kommunisere på norsk.
  • Mange forlater vgs med et negativt syn på faget.
  • Mange elever viser på eksamen at de har problemer med noe såpass fundamentalt som å redegjøre for hovedsynet i andres tekster.
  • Mange elever forlater vgs med en følelse av at deres språkkompetanse ikke er godtatt eller viktig – eller uten å være bevisst på at de har språkkompetanse.
  • Mange elever forlater vgs med en grunnleggende usikkerhet vedrørende sin egen evne til å formidle muntlig.

Vi kan selvsagt rette pekefingeren mot elevene, dataspill, manglende lesing av aviser og bøker, manglende lekselesing, utidig Facebook-aktivitet eller hva det måtte være, men hva hjelper det? Hva om vi i stedet setter oss ned og analyserer elevene vi har i klasserommene våre? Hvem er de, og hva trenger de? Hvordan er hverdagen deres, og hva trenger de å lære? For min egen del er jeg langt mer bekymret for elever som ikke forstår hvordan ord kan såre andre i kommentarfeltet i en blogg (det er mange), enn for dem som ikke er helt sikker på hvem Ibsen var (det er ikke like mange).

Hva vil vi elevene skal sitte igjen med?

Dagens norskfag oppleves som overlesset og litt baktungt. Forsøket på å innlemme nye kompetansemål i tillegg til de tradisjonelle, har i stor grad ført til at norskfaget dekker et svært bredt spekter av ulike (og viktige, bevares!) tema. Mange opplever at dette går på bekostning av dybde, og jeg tror det ikke er uvanlig at lærere prioriterer fagområdene de selv opplever som sentrale eller som oftest dukker opp på eksamen, på bekostning av andre kompetansemål. Dette bidrar til ganske ulike praksis på ulike skoler og forsinker endringen mot nye kompetanser.

Derfor må vi stille oss spørsmålet: Hva er det viktig at elevene forlater skolegangen med? Her er noen forslag:

  • interesse for og glede av språk og tekster (egne og andres, ordbaserte og sammensatte)
  • grunnleggende lese- og skriveferdigheter
  • evne og vilje til å forstå og reflektere over ulike tekster og teksttyper
  • forståelse for at en tekst må tilpasses sitt publikum
  • kjennskap til og helst evne til å bruke ulike virkemidler i ulike teksttyper
  • en forståelse for at språk og tekst eksisterer i en historisk og intertekstuell kontekst
  • et godt ordforråd og begrepsapparat

En kan legge merke til at en rekke ord vi som norsklærere ofte er opptatt av, ikke er nevnt, for eksempel bokmål, nynorsk, hovedmål, språkhistorie, litteraturhistorie, sidemål og sjanger. Diskusjonen om sidemålet, for eksempel, er etter min mening et sidespor. Det handler ikke om at en av målformene ikke skal læres, men at situasjonen i dag er at altfor mange ikke lærer noen av dem ordentlig. Det kan umulig tjene noen. Vi bør også revurdere fokuset på sjangre. Hvor mange elever kommer til å skrive et kåseri eller essay i løpet av livet? La dem heller fokusere på uttrykksformer som de kan oppleve mestring i – kåseri for noen, blogg for andre.

Vi må vise at norskfaget ikke er en øy for seg selv, men et viktig fundament innen de fleste fagfelt. Ved å klargjøre hvilken rolle norsk kan spille i andre fag, er jeg overbevist om at elevene også vil se på det vi jobber med i norskfaglig sammenheng, som mer relevant. Lese og vurdere autentiske tekster og dokumenter i historie for å vise hvordan verden var før. Lese populærvitenskapelige tekster for å lære om naturfag og vurdere kilder. Lage instruksjonsvideoer for spill, vegvisere for utregninger i matte, flytdiagram i geografi, infogram i engelsk, studere og lage adaptasjoner, skrive naturfagsrapporter sammen i Google docs, annotere tekster sammen i NDLA, lage labrapporter med video, skrive bok-, film- og spillanmeldelser i en wiki, skrive og sende inn leserbrev om ting de bryr seg om, lage stopmotion-animasjoner, omskrive lengre tekster til en sms-melding, lage kontaktannonser for historiske personer, lage plansjer med bilder og tekst som viser tøyingsøvelser i kroppsøving, dramatisere, leke med språk, jobbe med tekster om ting de bryr seg om og skrive fellesreferat av presentasjoner – og mye mer.

Spørsmålet om karakterer

Og la oss vente så lenge som mulig med karakterer. La heller elevene vurdere seg selv og hverandre ut fra omforente krav og kriterier mens vi bruker tiden på å veilede dem undervegs i prosessen. La oss fokusere på gleden ved å skape, forstå, utforske og lære. Være tydelige på at vurdering ikke er belønning eller straff, men informasjon. Vise at tekstarbeid er å bygge stein på stein – ofte på andres steiner, en prosess, et samspill. Er sjansen i våre dager størst for at en skriver en prosjektrapport alene eller i samarbeid med andre? La oss slippe å bruke karakterer som gulrot eller pisk og heller hjelpe elevene til å finne sin måte å kommunisere på.

Og så, sluttvurderingen. Tre karakterer? To? En? Hva skal de hete? Min største innvending mot dagens tre karakterer er at de til en stor grad dekker overlappende kompetansemål, er lite avklarte, skaper et vurderingspress og gir lite informasjon til dem som leser vitnemålet. La oss beholde de tre karakterene, for norskfaget skal og bør veie tungt. Men la dem ligge til slutt (Vg3), og gi dem nye, meningsfulle navn:

Kreativ tekstkompetanse: mappevurdering. Elevene leverer en elektronisk sluttmappe med seks–sju produkter de er fornøyd med og som viser kompetanse innen ulike uttrykk, virkemiddelbruk, språklig og tekstlig kreativitet og originalitet. Mappen fungerer også som en portefølje for dem som trenger det til jobb eller studier. Ingen eksamen, men uttrekk av mapper som sendes til ekstern vurdering.
Faglig tekstkompetanse: korrekt og presis språkbruk, ryddighet og formalia, kildebruk og -vurdering, tolkning og analyse. Eksamen er et sett oppgaver som alle er analytiske eller argumenterende tekster. (Hvis en absolutt vil beholde sidemål som et viktig mål, kan oppgaven veksle mellom å gis på hoved- og sidemål.)
Muntlig tekstkompetanse: fremstillingsevne, bruk av muntlige virkemidler, ferdigheter i muntlig samspill med andre, faglig substans og faglig og uttrykksmessig presisjon. Her kan fokuset dermed ligge på å øve opp elevene i å bli trygge og kompetente i ulike muntlige situasjoner.

Dette er tre distinkte kompetanser som dekker reelle, ulike ferdigheter og som vil gi relevant informasjon til arbeidsgivere og studiesteder. De vil dessuten gjøre det enklere å målrette veiledning og tilrettelegging. Hvis det absolutt må settes terminkarakterer, hvorfor ikke la elevene sette dem selv og heller snakke med dem om begrunnelsene – det gir interessante samtaler om fag og læring!

BJØRN HELGE GRÆSLI er lektor ved Kristen videregående skole Trøndelag og underviser i norsk, engelsk og samfunnsfag. Han skriver om pedagogisk bruk av IKT og nye vurderingsformer på bloggen Lærerrommet.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *