«Er det nødvendig å rette så mye,´a?»



rettebunkeAv Liv Edsberg og Andreas Titlestad.

I Norsklæreren 1/2010 legger vi fram et forslag til ny vurderingspraksis i norsk skriftlig på videregående trinn. Dette er et forslag som vil føre til reduksjon av rettebyrden for norsklæreren og – vel så gledelig – økt læringsutbytte for eleven. Forslaget er nøkternt nok til å innføres innenfor dagens rammer. Samtidig representerer det et klart brudd med bunketenkningen som har preget vår faggruppe i årtier. Vi har tro på at norsklærerne som følger denne modellen, kan nærme seg noe som ligner normale arbeidsuker, og at elevene vil få bedre skriveopplæring på kjøpet. (Se vedlagte pdf-fil for en detaljert redegjørelse for modulbasert vurdering i skriftlig norsk)

En forventet innvending mot denne modellen er manglende bredde i vurderingsgrunnlaget. Gir en slik skriveopplæring den bredden som Opplæringsloven stiller som krav? Ja, mener vi. Eleven får opplæring og vurdering i alle sjangere. Det er det få som kan vise til i dag. Det er dessuten helt nødvendig å trekke inn norskfagets unike situasjon når bredde skal diskuteres. Faget vårt har tre karakterer og opplæringen går over tre år. Må ikke det i seg selv være med på å sikre bredde i vurderingsgrunnlaget?

Liv Edsberg (Elvebakken vgs) og Andreas Titlestad (Sandvika vgs)

LNU: Kom gjerne med innspill og kommentarer til Edsbergs og Titlestads forslag . Har du andre ideer om hvordan norskundervisninga kan organiseres for å minske rettebyrden? Da vil vi gjerne høre dem også. Kjør debatt!

Bilde: FlickrCC

49 kommentarer

  1. Leif Harboe

    Interessant og viktig innspill, jeg tenker i de samme baner. Det er en oppgavetype dere har satt spørsmålstegn ved, kreative sjangre. Hvorfor spørsmålstegn her? Jeg savner dessuten sammensatte tekster. Selv har jeg her gode erfaringer med blogg.

  2. Arne Reidar Hæåk

    Dette synest eg ser ut som eit spennande forslag som kan gjere kvardagen enklare for både lærarar og elevar. Ei stor utfordring er elevane som tar påbygg. Her kjem mange med eit svært tynt grunnlag, og ein kan ikkje forventa at dei som startar på dette kurset har same grunnlag som elevar frå vg1 studieførebuande.

  3. Bjørn Helge Græsli

    Først: flott med nye ideer! Jeg er veldig for tanken om systematisk arbeid med tekster. Noen spørsmål:
    – Hvis heldagen er det eneste som teller, blir mye avhengig av en enkeltprestasjon. En dårlig dag= dårlig karakter? Da får man ulempene med eksamen – hver termin. Og det elevene lærer om betydningen av systematisk gjennombearbeiding av tekster får ingen betydning når det vikrelig gjelder.
    – Jeg tror menge elever vil streve med motivasjonen med å arbeide med tekster som «ikke teller». Jeg er enig i at langsiktig arbeid med en tekst er bra, men den bør ende i et «tellende resultat»
    – Et grunnleggende problem er at det ikke er klart hva som forventes frqa Udirs side. Skal standpunkt reflektere alle målene i de tre årene? I så fall bør jo alle måles «ved kursets slutt». Dessuten: Blir ikke grunnlaget for karakterene i tynneste laget? Hvor er de sammensatte tekstene i Vg1? Hvor er skjønnlitterær skriving på sidemål i Vg1?
    – Et grunnleggende spørsmål er jo også hvorvidt det bør være et mål at alle skal lære å skrive alle sjangerne. Bør vi dyrke talent?Kan vi ikke anta at elevene hvis de er glad i å skrive og mestrerskriverollen godt, også fort kan lære seg å skrive andre sjangere senere ved behov? Bør vi bruke mye tid på å lære ALLE å skrive essay? Det er jeg en meget krevende sjanger, som blant annet krever ganske omfattende allmennkunnskaper – er det god bruk av alle elvenes tid å jobbe med en slik sjanger?

    Jeg applauderer nytenking, men de løser ikke det grunnleggende problemet – hva skal norskfaget være – og hvordan skal det vurderes. Det må besvares sentralt for å unngå de store forskjellene vi har i vurderingspraksis i dag.

  4. Eva Frisk

    Ja, hvor ofte har man ikke hørt dette før: ”Er det nødvendig å rette så mye?”. Tusen takk for at dere tar skjeen fra munnen og på denne måten forsøker å røske litt i noen tradisjoner i norskfaget som burde vært gravlagt forlengs. Det er viktig at man må gjøre med situasjonen til dagens norsklærere, ellers vil det bli lang avstand mellom norsklærere framover. Dere har tatt tak i ett av to mulige alternativer, slik jeg ser det, enten å gjøre noe med arbeidsbyrden til norsklærerne eller redusere antall karakterer. Strengt tatt kunne jeg tenke meg at vi reduserte antall karakterer, men et godt alternativ er å lette rettebyrden. Og jeg tror at dette er den rette veien å gå.

    Det er allerede pekt på enkelte ulemper ved denne måten å jobbe på, så det lar jeg ligge, derfor skal jeg nå bare spørre om rekkefølgen på noen av sjangrene: kunne det vært en fordel å la kåseri og artikkel bytte plass? Artikkel er den viktigste sjangeren i norsk skole, og jeg tror det er en fordel å ha denne på hovedmål på Vg1. Alle tolkningstekster er jo artikler i oppsett. Kunne det også vært en idé å innføre kortsvar allerede på høsten på Vg3? Man opplever at elevene syns det er vanskelig å skrive kort og konsist etter å ha blitt truet til å skrive langt gjennom mange års skolegang…

    Dette er bare noen tanker. Det er viktig at man får gjort noe med norskfaget nå. Enten må årsrammen endres slik at vi får mer tid til for- og etterarbeid eller så må antall karakterer ned. Nå ser det ikke ut til at noen av disse ønskene vil gå i oppfyllelse med det første, og da må vi gjøre noe med selve rettebyrden. Dette er et velkomment initiativ som forhåpentligvis vil bli innført på alle skoler!

  5. Ingrid Hove

    På min skule har vi norsklærarar gjentekne gonger diskutert korleis vi skal overleve i skulekvardagen. Vi har diskutert kor mange tekstar det er nødvendig å ta inn kvar termin, og vi har prøvd ut ulike og meir effektive måtar å rette elevtekstar på – mellom anna gjennom eit mappesystem. Eg er viss på at dei fleste norsklærarar kan kjenne igjen denne diskusjonen. Mi oppleving er at arbeidsmengda likevel ikkje har blitt mindre dei siste åra, snarare tvert i mot. Ho har berre endra karakter. Der vi før var opptekne av å gje elevane mest eller best mogleg rettleiing i dei skriftlege arbeida sine, er vi no opptekne av at elevane alltid skal få levere fleire tekstar i same sjanger og dermed alltid få høve til å øve seg før han vert vurdert, noko som også vert framheva i Opplæringslova. Tanken om at eleven skal få høve til å forbetre seg, og at sluttkompetansen skal vurderast mest mogleg mot slutten av skuleåret, har også ført til at vi har strekt oss langt i å tilby nye sjansar for elevane – noko som naturlegvis medfører nye rettebunkar for læraren. Eg tenkjer som Edsberg og Titlestad at ein må ta rammene for faget på alvor, og legge opp til ei arbeidsmende som samsvarar med leseplikta. Enten det, eller så må leseplikta endrast på. Så lenge lesplikta er som ho er, må vi ta ansvar for vår eigen arbeidssituasjon og gjere slike grep som Edsberg og Titlestad foreslår. Eg likevel to viktige innvendingar. Vil ein årsplan som Edsberg og Titlestad halde i møte med eleven sine krav til undervegsvurdering? Korleis skal ein greie å seie noko om eleven sitt nivå halvegs i første termin utan å ha retta større innleveringar i dei tre ulike norskfagelege kategoriane (og ja – tre karakterar er for mange)? Eit anna spørsmål er om det faglege grunnlaget Edsberg og Titlestad skisserer, slik eg las artikkelen, held i møte med klager på karakterar. Men her det kanskje berre å teste det ut?

    Eg skal ta med meg artikkelen på neste norskmøte og diskutere han med kollegaene mine. Forhåpentlegvis har vi mot til å prøve han ut i praksis.

  6. lnu

    Knut Michelsen: Ingen sensur på LNU-bloggen. Det må være en annen grunn til at innlegget ditt falt ut. Prøv på nytt?

    Tusen takk til alle som har kommet med spørsmål og kommentarer så langt. Fortsett gjerne! Vi vet det tenkes gode tanker og prøves ut nye ting på skolene rundt omkring – målet er å dele ideer og erfaringer her.

  7. Knut Michelsen

    Jeg har i mange år forsøkt å redusere rettebyrden i norskfaget – uten å lykkes må jeg medgi. Opplegget som skisseres her passer heller ikke helt godt i en påbyggingsklasse som jeg nå stort sett forholder meg til på vg3 (kanskje bedre på y-fag vg1 og vg2). På PÅB får man jo ofte elever fra flere ulike skoler – eller flere studieretninger/utdanningsprogrammer og ofte med svært ulike forutsetninger (elevene velger ofte skrivesjangere etter hva de faktisk er i stand til å prestere rent språklig).

    Til og med en helhetlig sluttvurdering med utgangspunkt i terminkarakterene fra vg1 og vg2 blir problematisk på et PÅB-kurs – ja i praksis nesten umulig og Græsli setter fingeren på et svært omdiskutert punkt i all vurdering i vgs. – Hva forventes egentlig fra Udir? Hvordan tolke deres mange utspill og presiseringer av vurderingsforskriften? Er det mer eller mindre fritt frem for lærer å gjøre som man lyster når man setter en standpunkt i norsk til vg3? Skal underveisvurderingen med – og i hvilken grad? Eller kan den stille legges bak seg når sluttkompetansen bredspektret skal vurderes der og da (på det tidspunktet vurderingen foretas – på slutten av opplæringa – og mer enn en prøve i faget)?

    Når slike ting fortsatt står uavklart et halvt år etter at forskriften trådte i kraft, fremstår alt lokalt vurderingsarbeid som limbo – det er både greit og ugreit på samme tid og egentlig har man vel kommet like langt – man svømmer så å si i sitt eget dødvann.

    Når det gjelder norskfaget generelt, fremstår det i dag som en slags mellomting av en potet (som kan brukes til alt) og en høygravid kvinne (all ære til den som greier å bære frem barnet). Med R94 ble norskfaget enda mer historie, litteraturhistorie og språkhistorie og tidspennet var på intet mindre enn 2000 år! (Norge var vel best der også!).

    I tillegg til litteratur-, bilde- og språkbruksanalyse, retorikk og argumentasjonslære etc, skulle de arme norsklærerne lære også tidligere yrkesfagelever å beherske TO målformer i flere sjangere – beherske! (merk ordet). Med K06 kom de helt nødvendige digitale basisferdigheter inn i faget – og nå ble faget i tillegg et nettfag.

    Ikke rart de unge norsklærerne gisper etter luft. Hybrisen har rett og slett satt seg på dem. Bare det å få alle elever opp på blogg via en google-konto og en fungerende elevmail tilknyttet en lærerblogg – OG (trekk pusten): som skal følges opp f.eks.via en RSS – trekk pusten enda en gang hvis du har som ambisiøst mål å følge opp alle elevbloggene og gi litt tilbakemeldinger – som elevene jo bør få).

    For å gjøre tilværelsen helsvart for de to idérike norsklærerne over: En karakterklage på et så spinkelt vurderingsgrunnlag vil med stor sannsynlighet gi medhold på klage – i hvert fall i Akershus og Buskerud der et stor flertall av klagene nå får medhold. Ikke fordi vurderingen evt. har vært «gal» (det ser man ikke på), men fordi prinsippene for klagebehandlingen knytter seg til om man greier å begrunne karakteren opp mot kompetansemålene i læreplanen – altså ren prokuratorjuss. Her vil rett og slett flere eller mange kompetansemål mangle antakelig. Jeg skriver antakelig fordi praksis her er svært forskjellig i de ulike fylkeskommunene.

  8. Andreas Titlestad

    Det er hyggelig og interessant med tilbakemeldinger. Jeg vil forsøke å svare på/utdype noen av de spørsmålene/problemstillingene som har blitt presentert:

    Vi mener at vurderingen i norskfaget må ses i lys av at sluttvurderingen skal finne sted på vg3. Av den grunn framstår modulbasert sjangerundervisning/-vurdering fram til den tid både som fornuftig og forsvarlig. Det er også viktig å huske på at vårt forslag kun tar for seg den skriftlige vurderingen. Mange kompetansemål vil også kunne dekkes i muntligkarakteren. Jeg tror heller ikke at en standpunktkarakter som er gitt basert på skriving i to sjangre per målform (sjanger 1 + 2), vil være vanskeligere å begrunne, i tilfelle klage, enn en karakter gitt på bakgrunn av dagens mer vilkårlige organisering. Det vil alltid finnes sjangre («kompetansemål») eleven ikke blir testet i på vg3. Alternativet vi skisserer for hovedmålsvurderingen på vg3, med fordypningsoppgave + prøveeksamensoppgave (med eller uten kortsvarsoppg.) som vurderingsgrunnlag, kan da umulig stå så langt tilbake for andre løsninger?

    Jeg vil også understreke at vi på ingen måte er tilfredse med dagens tre karakterer. Vi ønsker en reduksjon av antallet karakterer, gjerne ned til én, som jo er tilfellet i de aller, aller fleste fag. Vår løsning kan på mange måter ses på som en nødløsning: Vi kan ikke gjøre noe med antallet karakterer (på egen hånd), men vi kan gjøre noe med organiseringen av vurderingen – på egen hånd. Er det ikke på tide at vi norsklærere gjør noe? Det er helt klart mulig å finne svakheter ved vår modell, men vi har ikke sett noen som er større enn de som er der i dag – faktisk tvert i mot. Det kan selvsagt ha noe med øynene som ser å gjøre. Vi håper riktignok at alle øyne ser at en forståelse av norskfaget som et fag med tre karakterer som alle skal ha et vurderingsgrunnlag like stort som elevenes øvrige karakterer, ikke finnes rimelig i det hele tatt.

    Vi vil prøve denne løsningen og samtidig jobbe for en reduksjon av antallet karakterer. Vi tror nemlig at det finnes et norskfag der framme som det går an å like bedre enn dagens.

    PS. Spørsmålstegnet ved kreativ sjanger på vg3 er en trykkfeil. Plasseringen av de ulike sjangrene (på vg1 og 2) er heller ikke ment som en «fasit». Her kan den enkelte skole gjøre (nesten) som den vil.

    PPS. Vi har tro på at treningen i sjangerskriving som ikke skal vurderes med en tellende karakter, kan organiseres på en måte som fungerer motiverende. For det første vil god innsats her sannsynliggjøre godt resultat på «skrivedagen». Man får helt klart noe igjen for jobben. Sjangeren er jo den samme som den det skal skrives i til vurdering med karakter. For det andre kan presentasjon av tekster for medelever, publikasjoner osv. virke motiverende. Og så en liten realitetssjekk til slutt: Hva sammenlikner vi med? Er alle elevene våre topp motiverte for å jobbe med alle de tekstene som blir vurdert med tellende karakter i dag?

  9. Hjørdis Ree

    Hei! Jeg synes dere har kommet med et meget interessant forslag! En fin systematisering av skrivingen. Jeg tror deres opplegg kan virke mye mer motiverende enn det jeg har nå, hvor de i ulike oppgavesett kan velge mellom flere ulike sjangre, og hvor enkelte elever f eks alltid velger kåser dersom det er mulig! Spesielt for nye lærere, som har veldig mye å holde styr på på en gang, vil et system som dette være en stor lettelse, samtidig som det vil gagne elevene. Det vil bidra til at elevene får øvelse i alle sjangrene. Jeg skal foreslå at vi diskuterer dette på min skole. Ser endelig en mulighet til å få en mer normal arbeidsbyrde. Så tusen takk for et strålende innspill!

  10. Leif Rune Hausvik

    Er det nødvendig å rette så mye,’a?
    Av Leif Rune Hausvik, lektor/ cand. philol.
    I Norsklæreren nr. 1 2010 stiller forfatterne Liv Edsberg og Andreas Titlestad dette spørsmålet. Etter bare å ha lest ingressen til artikkelen er undertegnede tilbøyelig til straks å svare ja. Forfatterne presenterer her hele tre ytringer som er grammatisk feilaktige. Artikkelen begynner slik: Som nyutdannet lærer handler alt om å få seg jobb – oftest som vikar. La oss se nærmere på den: Verbalet i setningen er handler om; subjektet må følgelig være alt, mens å få seg jobb for eksempel kan kalles et direkte objekt eller preposisjonsobjekt, (avhengig av hvordan man analyserer verbalet): alt handler om å få seg jobb. So far, so good. Problemet er innlederleddet i setningen, (som kanskje kan være noe i retning av et foranstilt subjektspredikativ) altså som nyutdannet lærer. Dette er innledet av ordet som (= i egenskap av). Regelen i norsk er at det skal være identitet mellom dette innlederleddet og setningens subjekt: Som nyutdannet lærer er man opptatt av å få jobb. Hvis ikke må det brukes et tidsadverbial: Når man er nyutdannet lærer, handler alt om å få seg jobb. Men forfatterne blander sammen disse to uttrykksmåtene. Og jeg mener, som surmaget gammel filolog, at sånt må rettes! De to neste feilene er strukturelt helt like, så jeg skal ikke trette leserne med analyse, bare peke på selve feilen:
    • Som vikarlærer handler det meste om å få seg fast jobb.
    • Som fast ansatt lærer i videregående skole, og med en overvekt av norsk på timeplanen, er ikke svaret særlig oppløftende.
    Det blir etter min mening ufrivillig morsomt når forfatterne stiller det litt provoserende spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig å rette, – og så blamerer seg så pass tydelig. Men ellers kan idéene deres absolutt ha noe for seg! Den progresjonen de legger opp til mht å øve inn de ulike sjangrene, virker gjennomtenkt og strukturert. Men så var det dette med rettingen igjen da. Forfatterne mener at en muntlig tilbakemelding til elevene under selve læringsarbeidet er bedre enn skriftlige kommentarer. Det kan sikkert være mye i det, men mitt problem er at jeg ikke får det til! Jeg er en læretype som til tross for over tretti år i skolen trenger tid til å se hvilke råd (eller rettinger!) elevene har behov for. Denne bøyd-over-pulten-pedagogikken som er så på moten nå, har jeg problemer med, av minst to årsaker: Det går for kjapt; jeg overser feil og godtar mer enn jeg bør, både innholdsmessig og språklig. Dessuten blir jeg stresset av at eleven venter den ultimate tilbakemeldingen der og da! (For ikke å snakke om hvor vondt jeg får i ryggen).
    Som man vil forstå, handler dette om et språklig petimeter og de problemer vedkommende pådrar seg når han vil lære elevene å uttrykke seg ordentlig. Man kan jo som et tankeeksperiment se for seg hvor lang tid jeg ville ha brukt på å forklare en elev om sånne språkfeil som de jeg har tatt for meg ovenfor. Jeg er ganske sikker på at forklaringene mine ville ha falt på steingrunn. Hvorfor? Jo selvagt fordi dagens elever ikke har peiling på grammatikk. Hva gjør man da? Jo, man godtar og overser. Og det er faktisk ødeleggende for faget. Senest i dag leste jeg i en avis et nytt av mange leserinnlegg om hvor dårlige journalister er til å skrive. Bedre norskundervisning i skolen var innsenderens forslag, og jeg er ikke uening i det. Men hvordan vi skal få det til med et norskfag som har est ut over alle rimelighetens grenser, og der vi i tillegg skal drive ”tilpasset opplæring”, ja det vet ikke jeg! Elevene har så vidt forskjellige behov at vi norsklærere må kompromisse hele tiden. Det er dessuten blitt viktigere at elevene behersker forskjellige sjangre enn at de kan skrive syntaktisk akseptable setninger. Det vi kunne kalle det språklig normative læringstrykket, er blitt nærmest umulig å holde oppe. Særlig blant yngre norsklærere har jeg inntrykk av at spørsmålet er nærmest uinteressant. Normativ grammatikk har vært nedprioritert i videregående skole gjennom hele den tiden jeg har arbeidet der. Argumentasjonen har vært at norske elever ikke blir bedre til å skrive av å kunne grammatikk. Det er mulig det fins en empiri bak dette synet, men jeg tillater meg å tvile på det. Jeg er imidlertid overbevist om at elevene heller ikke blir bedre i norsk av den grammatikken de får servert i lærebøkene i dag, og som ofte bare er en komparativ analyse av syntaktiske strukturer i nokså usammenlignbare språk. Det hele virker bare som en liten halvhjertet innrømmelse til lingvister fra et lærebokforfatterkorps som til de grader er dominert av litterater.
    Selv er jeg en lærer som for så vidt kan gå av med pensjon når som helst. Kanskje bør jeg vurdere det. Men jeg har brent for norskfaget hele mitt aktive yrkesliv. Slik situasjonen ser ut for meg per i dag, er jeg imidlertid blitt nokså dessillusjonert. Møtet med læreplanene i Kunnskapsløftet har i det store og hele satt meg ut. Det samme har skjedd når jeg leser de nye læreverkene. Så skriveopplæringen får leve sitt eget liv for min del. Jeg ønsker mine etterfølgere lykke til. For så vidt kan det godt hende at man bare bør la være å rette, og så se hvordan det går!

  11. Andreas Titlestad

    Takk for språkfaglig (om ikke helt feilfri) nærlesning av innlegget vårt, Leif Rune Hausvik. Det er selvfølgelig ubehagelig å bli avslørt i grammatisk slapphet, men du skal ha takk for at du leste videre til tross for at vi «blamerer» oss slik i innledningen. Det er riktignok litt leit å se at lesningen av argumentene i teksten vår ikke framstår som like skjerpet. Artikkelen vår er vel ikke så slett skrevet at den ikke kommuniserer? Hvor i vår tekst finner du et uttrykt ønske om at læreren skal gi stunttilbakemeldinger hengende over elevens pult? Vi tror at gjensidig forpliktende samtaler mellom lærer og elev kan fungere vel så godt som skriftlige tilbakemeldinger, som på langt nær alltid blir lest og brukt fornuftig. Ryggsmerter er ikke noe nødvendig resultat av denne praksisen. Sitt gjerne godt! Vi fronter heller ikke noen «ikke-rette-bevegelse». Utover det at vi gjør en grammatisk blunder i innledningen (et eventuelt skjult argument), finnes det i vår tekst ingen åpne argumenter i retning av at det er unødvendig å rette opp skrivefeil. Vi er, tro det eller ei, også opptatt av rettskriving. Vårt hovedbudskap er, som ditt (?), at norsklærere har for liten tid til å utøve sitt arbeid på en tilfredsstillende måte i dagens skole. Vår artikkel bør leses som et forslag til hvordan situasjonen kan forbedres – innenfor dagens smale rammer. Vi ønsker også mer tid – eventuelt et mindre fag. La oss jobbe sammen for det!

  12. Berit Oksfjellelv

    Eg seier meg lei for at vi i redaksjonen tydelegvis ikkje har lese korrektur godt nok. Det er eit redaktøransvar å sørgje for at artiklane er språkvaska.

  13. Knut Michelsen

    Til Leif Rune Hausvik:

    Jeg har også en uhelbredelig hang til irritasjon over min samtids skrivefeil og skal også snart gå av som norsklektor (kanskje vi kan gå av sammen?). I ditt kvasse innlegg fant jeg også feil, men siden det er så mye feil – menneskelig og bokstavelig – overalt hvor jeg ferdes, så har jeg utviklet en pervers trang til å overse dem siden døgnet etter hvert har fått så få timer (selv om vi snart går over til sommertid).

    Dessuten minnes jeg en historie fra mitt arbeidssted i ungdommen, salige Morgenbladet – den gang det var konservativt og ikke kommunistisk. Avisen kom til å skryte av knorrprinsen på slottet i en leder og fikk straks en indignert telefon. Neste dag rettet redaktøren opp fadesen ved å beklage trykkleifen – «I gårsdagens avis kom vi til å omtale Hans Majestet som knorrprinsen – det skulle selvsagt stå kornprinsen.» Hva kan vi lære av dette? Uansett hvor mye vi filer på språket, så blir ett eller annet feil uansett. I går fant jeg denne f.eks.:

    “De våset og talte drukne menns språk og skrytte begge to. Når den ene sa at kom bare an, jeg skal olivenolje deg slik at, så svarte den andre at godt, du skal komme nettopp i rette tid hvis du kommer, jeg skal håndspålegge deg hoslagt. Og mengden omkring fant at det var talt godt på begge sider.”

    Ja her står feilene formelig og stanger i kø og denne mannen hadde da også bare 250 skoledager totalt i livet sitt (frafallselev altså). På grunn av – eller til tross for? – disse håpløse og rare språkfeilene greide han likevel å snike til seg en Nobelpris i litteratur i 1920. Skjebnen rammer ulikt – det er sikkert.

    http://www.knutmichelsen.no
    http://knutmichelsen.blogspot.com/

  14. Kjersti R. Solbu

    Marita spør i innlegget sitt hva LNU mener om antall karakterer i norsk, og Bjørn utfordrer oss i kommentarfeltet til å «ta saken».

    Det er ikke tatt stilling til dette formelt i styret. LNU har tradisjonelt konsentrert seg om det faglige innholdet i norskfaget, og har styrt unna saker knyttet til lønn, arbeidsbyrde og ressurser. (Vi er en faglig forening, ikke en fagforening). Men: denne saken er jo i høy grad knyttet til innholdet i faget og til hvordan vi skal undervise i de ulike kompetansemålene – og det er åpenbart en viktig sak for medlemmene våre (i alle fall for de medlemmene vi får innspill fra). Fram til nå har vi satt saken på dagsorden ved å gi blogg-, spalte- og debattpanelplass til norsklærere som mener noe om dette.

    Jeg har sendt en e-post til styret med oppfordringen om at LNU bør være tydeligere i denne saken, slik at organisasjonen kan jobbe mer konkret og målretta med den. Hvis mulig, blir det satt opp som sak på neste styremøte.

    Innspill mottas med takk:
    Er antall karakterer i norsk en sak LNU bør jobbe med?
    Har du konkrete forslag til hvordan vi i så fall bør gå fram?

    Hilsen Kjersti Solbu (daglig leder LNU)

  15. Marita Aksnes

    Det var fint å få en avklaring på dette Kjersti! Grunnen til at jeg spurte, var fordi jeg ikke visste, men også fordi jeg tenker at LNU kanskje er de som best kan representere norsklærererne samlet overfor Udir og Kunnskapsdepartementet. Jeg har stor forståelse for at LNU ikke konsentrerer seg om lønn, ressurser osv., men i dette tilfelle er det vel mer at vi som norsklærere ser at de rammene faget er tildelt fra sentralt hold, ikke står i forhold til det arbeidet vi skal utføre, og dermed blir det også et faglig problem. Videre er det vel også viktig å ta med norskfaget i ungdomsskolen, norsklærerne der sitter vel også med tre karakterer, og enda mer hårreisende forsøksordninger med eksamen på hovedmål og sidemål.

  16. Leif Harboe

    Jeg synes definitivt dette er en sak for LNU. Fokuset bør selvfølgelig være på det fagligpedagogiske og ikke på det som går på tariff og lønn.

  17. Andreas Titlestad

    Det hadde vært veldig fint om LNU var tydelige på dette. Sammenhengen mellom arbeidsmengde og fag er opplagt i mine øyne. Det er jo dessverre ingen fagforeninger som er villige til å løfte fram norsklærernes situasjon. Det er forøvrig ikke til å forundres over, all den tid vi sitter på vår egen lille øy med (i alle fall) to ubetalte karakterer. Jeg forstår at LNU kanskje ikke kan eller bør være en fagforening, men man kunne ta seg i å savne en egen norsklærerforening.

    Marita Aksnes skriver: «Jeg tror ikke på at det vil skje noe endring i ressurs, snarere tvert i mot, og ingen fagforeninger synes å bry seg noe særlig om dette. Dermed må man gjøre noe med antall karakterer, og fjerne minst én karakter!
    Jeg skulle likt og visst hva Udir egentlig mener.»

    Jeg har vært i kontakt med Udir, og stilt akkurat det spørsmålet. Svaret var ikke uklart, men det var heller ikke veldig oppløftende. Det er i følge min kilde i Udir departementet som «eier» læreplanen, og som derfor tar beslutningen om og når den skal revideres. Hun skriver også at fordi læreplanene har status som forskrifter, er endringer en omfattende prosess som omfatter utredningsplikt, forhåndsvarsling, uttalelser fra interesserte (høringsuttalelser), formkrav og kunngjøring. Hun gjør i den forbindelse oppmerksom på at det er varslet en slik gjennomgang av norskplanen, men at det både skal og bør ta tid.

    Det betyr vel to ting: At det er særlig viktig at departementet hører mer fra oss i fortsettelsen, og at det kan ta tid…

    Det er på bakgrunn av dette at vårt forslag om ny organisering av den skriftlige vurderingen ble utformet og lansert. Ikke for å gi opp den store kampen, men for å gjøre situasjonen levelig mens vi kjemper – og venter.

  18. Erling Petersen

    Hvorfor ikke foreslå det mest åpenbare for mindre retting og bedre tid til god og sunn norskundervisning: fjern den skriftlige sidemålsstilen?
    Erlingen

  19. Ane-Lin Strømholm

    Et kjærkomment forslag i en travel hverdag som norsklærer! Det akkes og stønnes blant norsklærerne på min skole også. Norskbunkene tar nesten rotta på oss. Jeg er villig til å prøve nesten hva som helst for å få minsket rettebyrden, og forslaget til Titlestad og Edsberg skal herved taes opp på neste norskmøte! Fordeler og ulemper er allerede kommentert i mange av de andre bloggene, så det hopper jeg over, men jeg tror at tiden er inne for å prøve noe nytt, og det er bare opp oss å tilpasse idéen til noe som kan fungere på den enkelte skole. Flere av bloggerne nevner at tre karakterer er for mye i ett fag, og det er vel alle norsklærere enige i. Hva med å slå sammen bokmål og nynorsk til én karakter? Begge målformene representerer jo norsk språk, og det er jo tross alt innholdet som er viktigst i en stil (da mener jeg ikke at språket ikke er viktig, men veldig ofte får en stil god eller dårlig karakter fordi innholdet henholdsvis er fyldig eller tynt). Det er vel ikke noe verre enn å slå sammen vurderingen av muntlige og skriftlige ferdigheter i 2. fremmedspråk slik det blir gjort i VGS i dag?! Konklusjonen er at noe må gjøres!

  20. Ane-Lin Strømholm

    Diskusjonen har visst stoppet opp?! Jeg fryktet at Edsbergs og Titlestads kreative og fornuftige forslag bare skulle koke bort i kålen. Er det noen der ute som har tatt forslaget opp til vurdering? Det har vi på vår skole gjort! Etter noe diskusjon, naturlig nok, i norskseksjonen og med velsignelse fra ledelsen, ble vi enige om å prøve en ny organisering av skriveopplæringen i alle VG1 klassene til høsten. Opplegget er basert på forslaget i Norsklæreren. Vi har justert litt på rekkefølgen av sjangrene, men selvsagt beholdt det primære: kun én stil med karakter i hver målform! Dette blir et prøveår, og så får erfaring og evaluering avgjøre om vi skal fortsette på VG2 og ev VG3. Velkommen etter dere andre også 🙂

  21. Erling Petersen

    Diskusjonen har kanskje stoppet opp fordi man etter den første begeistringens rus innser at forslaget har store svakheter:
    terminkarakter basert på èn innlevering er et altfor spinkelt grunnlag. Etter min mening ikke en videregående skole verdig.
    Lange skriveprioder der elevene ikke leverer inn et sluttprodukt som kommenteres og karaktersettes, fjerner motivasjonen og intensiteten. Dette må da vel elevene faktisk ha krav på?
    Da er det mer interessant å diskutere sidemålsstilens berettigelse og sammenslåing av karakterene til èn karakter.

  22. Ane-Lin Strømholm

    Dette er nok alle enig i, Erling, men poenget er at noe må gjøres mens vi venter på en eventuell sammenslåing av nynorsk- og bokmålskarakteren eller en avskaffelse av sidemålsstilen. Inntil da, må også de som har full stilling i norsk ha en levelig hverdag. Hvis elevene våre til neste skoleår klager på ordningen, så vil det kanskje åpne myndighetenes øyne. Nå har vi klaget lenge nok uten å gjøre noe!!

  23. Leif Harboe

    Jeg er ikke enig med Erling Petersen i at forslaget har store svakheter. Selvfølgelig må det skrives, veiledes og kommenteres underveis i terminen. Men det kan gjøres på ulike måter. Det er også viktig å se at norsk i vgs går over flere år. Jeg vil nok legge inn 3 vurderinger med karakter i Vg3.
    Problemet med at alt skal karaktersettes er jo at en gir veiledning til elever som er ferdig med arbeidet i den grad en skriver kommentarer til karaktersatte stiler (og det gjør nok de fleste).
    Hvis jeg som elev vet at jeg i desember skal skrive en diktanalyse, vil jeg da ikke ta imot veiledning og øve meg underveis – selv om jeg ikke får karakter?

  24. Andreas Titlestad

    Takk til Ane-Lin Strømholm og Leif Harboe for entuasistiske og konstruktive tilbakemeldinger i senere tid. Det er moro å se at noen (fortsatt) har troen.

    Erling Petersens siste kommentar gjør meg imidlertid litt betenkt. Jeg synes det er veldig interessant at han uttrykker seg slik: «terminkarakter basert på èn innlevering er et altfor spinkelt grunnlag. Etter min mening ikke en videregående skole verdig.» Men det er altså en videregående skole verdig å gi norsklærere ansvaret for å sette tre karakterer innenfor rammene (timetall og lønn) av ett fag? Og å kreve at elevene skal prestere til karakter tre ganger så ofte som i andre fag – innenfor rammene av ett? Skal vi ikke foreta oss noe som helst før antallet karakterer er redusert?

    Jeg tror forøvrig at denne debatten blir (minst) like viktig etter en eventuell reduksjon av antallet karakterer. Det er nemlig ikke noe som tilsier at situasjonen vil bli så veldig annerledes med én karakter i norskfaget. La oss tenke oss dette innført: Sidemålsskriving, hovedmålsskriving og muntlig aktivitet skal nå dekkes av denne ene karakteren. Hvor mange vurderinger med karakter skal ligge til grunn for den? Det kan da ikke være riktigere å redusere antallet vurderinger med karakter nå? Faget vil jo bestå av nøyaktig de samme delene som tidligere. Det er altså for enkelt å si at det er antallet karakterer (med et mulig unntak av sidemålskarakteren, som jeg også ønsker bort), som er problemet. Det er snarere den urimelige tolkningen av norskfaget som TRE FAG, som må til livs – uavhengig av om det settes én eller to eller tre karakterer. Antallet karakterer legger selvsagt opp til denne tolkningen, og det er derfor det er en tragedie at faget en gang ble utstyrt med tre karakterer. Men det går da an å gjøre noe med det?

  25. Rasmus Rimestad

    Ser at diskusjonen igjen har stoppa opp, og jeg vil gjerne sparke den i gang igjen. Som kommende norsklærer må jeg innrømme at denne tråden mer eller mindre er det som holder trua mi på en framtid som norsklærer ved live.

    Hva med en reduksjon av antallet karakterer i 1. og 2. klasse i og med at disse karakterene uansett ikke kommer på noe vitnemål, for så å evt. gi tre i 3. klasse?

    Og et annet spørsmål. Jeg har i mitt liv møtt to norsklærere som ønsker å beholde sidemålskarakteren, og sikkert godt over 50 som gladelig ville danse på dens grav hvis den forsvinner. Det kan godt være at det er utaktisk å nevne dette, men lider vi her under et «mindretallets tyranni»?

  26. Ane-Lin Strømholm

    Det er nettopp det vi gjør! Etter å ha lest Ernst Håkon Jahrs doktoravhandling om «Talemålet i skolen» på mitt masterstudium i norskdidaktikk, gikk det opp for meg at sidemålsstilen ble innført som resultat av en politisk hestehandel. Hvis flertallet hadde fått bestemme, hadde det ikke blitt noen sidemålsstil. Og det er, som Rasmus Rimestad sier, et mindretall i dagens samfunn også som vil beholde sidemålsstilen, og de er definitivt ikke norsklærere!Jeg så til min glede at sidemålsdebatten dukket opp igjen i Aftenposten 18. mai, men ingen har foreløpig besvart innlegget. Jeg tror tiden er moden for en ny sidemålsdebatt!

  27. Erling Petersen

    Hvis diskusjonen omkring rettebyrden nå kommer inn i et spor der sidemålsstilens avskaffelse kommer på dagsordenen, er jeg helt med! Fjernes den, blir det mindre å rette og mer tid til fornuftig norskundervisning. Sett støtet inn der. Lag aksjoner. Vedta resolusjoner. Bruk face-book. Hve med rette-streik?
    Dette kan gjøres ganske raskt med samlet og resolutt opptreden. (Apati kan også fjernes.)
    F.E.Vinje har forresten besvart artikkelen fra 18.05.
    Ellers må jeg fremdeles presisere at èn innlevering i hovedmålet i halvåret på videregående skole, slik det legges opp til av noen debattanter, dessverre er uforsvarlig. Dette forslaget er ikke en nødløsning, men et sidespor, for ikke å si avsporing.

  28. Andreas Titlestad

    Petersen: Jeg deler, som du forstår, din holdning til sidemålskarakteren. Jeg mener riktignok også at vi må foreta oss noe før den er fjernet. Det vil nemlig kunne ta tid (endringer i læreplanen skjer ikke over natta). Vårt forslag om å redusere rettemengden er vel ikke så veldig ulikt det du omtaler som en «rette-streik»? Mener noen at dette er uforsvarlig, ja, så kan vi få en meget interessant debatt. Jeg vil da (igjen) snu spørsmålet på hodet: Er dagens situasjon, med lærere og elever som vurderer hverandre halvt i hjel, mer forsvarlig? Jeg mener nei, og viser til at dagens situasjon gjør det håpløst for elevene å få tilstrekkelig trening i fagets ulike deler, i tillegg til at lærerne blir sittende alt for stor del av arbeidstiden med rettearbeid. Med sidemålskarakteren ute av faget vil selvsagt antallet vurderinger i «hovedmål» kunne økes igjen.

  29. Hallvard Kjelen

    Eg kjenner langt fleire enn to lærarar som framleis vil ha sidemålskarakteren, og eg synst det er snodig at så mange norsklærarar her på bloggen i praksis ønskjer ei utvikling bort frå den eineståande språksituasjonen vi har. Det er ein språksituasjon som heilt sikkert er med på å styrke det generelle språklege medvitet hos elevane. Her er med andre ord også gode didaktiske grunnar til å ta vare på båe målformene.

    Stor arbeidsmengde for norsklærarane er utvilsamt eit problem, men det finst då fleire og meir opplagde angrepsmåtar. Som norsklærar og fagforvaltar ville eg til dømes slåst for endring av arbeidstidsordninga og for ei gradvis auking av lærartettleiken i skulen før eg gjekk inn for å fjerne sidemålskarakteren. Eg ville òg tatt ein debatt om det Magnus Persson kallar for kulturalisering av faget (i «Varför lesa litteratur»), emnetrengsel osb.

    «Mindretallets tyranni» er vel ein slags pleonasme. Det er vel eit kjenneteikn på demokrati at det har system som motverkar «fleirtalstyranni»? System som tar vare på mindre brukte språk som nynorsk er naudsynte, og praksisen med ein sidemålskarakter må ein vel sjå på som eit slikt system?

  30. Andreas Titlestad

    Det er vel en viss forskjell på en flertallstyrannisk holdning og skepsis til sidemålskarakteren? Flertallet ønsker ikke å forby mindretallet noe som helst i denne saken. Her handler det om at både mindretallet og flertallet må få velge én målform – nynorsk eller bokmål – når de skriver til vurdering.

    At tospråkssituasjonen kan ha positive følger, skal ikke jeg bestride, men de er i tilfelle bare en konsekvens av systemet. Sidemålskarakteren ble ikke innført fordi at to skriftspråk er bra for elevene, den ble innført som et ledd i sammenslåingsprosjektet. Det prosjektet ble offisielt lagt dødt i 2002, så den opprinnelige begrunnelsen har altså falt bort.

    Jeg vil, som sagt, ikke bestride påstanden om at språksituasjonen vår er med på å øke elevenes generelle språklige bevissthet. Men det kunne like fullt være interessant å høre litt mer om hva det siktes til. Behersker nordmenn sitt eget og fremmede språk bedre enn andre? Og hvor stor del av æren kan språksituasjonen vår eventuelt ta? Finnes det forskning?

  31. Andreas Titlestad

    Jeg kjenner til den. Men er det ikke litt enkelt å gi sidemålsKARAKTEREN æren for at norske elever har bedre nabospråksforståelse enn svenske og danske elever? Norge har lenge vært språklig lillebror i Skandinavia, så det er vel ikke så overraskende at vi forstår våre naboer bedre enn de forstår oss? (Vi har tradisjonelt hørt og lest mer nabospråk enn dem – også på skolen). Undersøkelsen viser, interessant nok, at norske elever bare plasserer seg midt på resultatlista når det kommer til engelskforståelse. Jeg synes nok at det er litt tidlig å konkludere så entydig som en del sidemålskaraktertilhengere ynder å gjøre. Den generelle språklige bevisstheten begrenser seg vel ikke til en nordisk språklig bevissthet?

  32. Knut Michelsen

    Jeg har kommentert norskfagets situasjon enda en gang på Utdanning –

    http://www.utdanning.ws/templates/udf20____24242.aspx

    og de nye endringene i læreplanen sånn helt løselig (og foreløpig) på Facebook – Opprop om norsklærernes arbeidssituasjon –

    http://www.facebook.com/#!/Utdanningsforbundet?ref=ts

    Det virker som situasjonen for norskfaget kan gå begge veier nå – både til det bedre og til det verre. Men mest sannsynlig er status quo – i praksis, selv om det er blitt en del pedagogisk støy rundt det nye norskforumet lansert på Udir nettsted nylig (men vi får foreløpig ikke vite hvem som sitter der, på hvilke premisser de er valgt – eller hvilke interesser de evt. måtte representere – er norsk skoleverk blitt klanstyrt?).

    Og mye avhenger også av eksamensregimet det legges opp til i faget, for på læreplansiden flytter man nå bare ord eller bytter ut ord. Og ingen av løsningene nevnt over i denne tråden, jobber man med på direktorat eller dep-nivå (så langt jeg kjenner til).

    Dersom man likevel skulle se på forsøk som faktisk settes i gang: Hvordan ville mappevurdering som forsøk (oppstart denne høsten for skoler som søker?) innvirke på norskfaget? Med mine erfaringer med mappevurdering, kan arbeidsmengden faktisk øke (men andre har sikkert andre erfaringer). Og noen skoler har også forsøk med færre karakterer i norsk, evt. ploging av sidemålet.

    Det jeg antyder er at det er lite sannsynlig at en SV-statsråd og dagens direktorat kommer til å avvikle sidemålet eller sidemålskarakteren. Ja som en frafallen sentral SV-er litt spøkefullt sa det forleden: Må SV innføre bare EN karakter i norsk, blir det nynorskkarakteren man beholder. Det praktiske og daglige undervisningsarbeid virker å bety lite for dette skolepartiet – det er blankpussing av ideologi som teller – det genererer antakelig også velgere for et parti som sliter.

    På den annen side var det så langt jeg kan huske en SV-statsråd som i hvert fall formelt gjennomførte sidemålet som trekkfag på vg3 (altså kill your darlings).

    Men det fins knapt eksempler på endringer i norsk skolesektor som er initiert direkte nedenfra, av lærere eller andre ansatte. Selv om man kunne ønske at reformer og tiltak var faglig fundert, virker mange store reformer og avgjørelser i norsk skole som mer eller mindre fryktbasert eller fryktstyrt:

    R94 ble kanskje utløst av de mange og store medieoppslagene om at elevene ikke kom videre i systemet, men ble gående fra grunnkurs til grunnkurs. K06 ble antakelig sparket i gang etter de dramatisk dårlige internasjonale skoleundersøkelse som PISA og TIMMS. Endringene i det famøse forslaget til læreplan i historie der verdenskrigene etter manges mening var falt ut, kom etter krigsoverskrifter i de største avisene der også en sentral AP-politiker med hovedfag slaktet planen. Men Dag Solstads bitende kritikk over at Ibsen var falt ut av norskplanen, endret ingenting.

    Erfarne (og litt kyniske) skolefolk konstaterer at skoleeiere kun bryr seg om to ting virker det som – i mindre grad om kvalitet i skolen, strengt tatt ikke om lovverket følges eller at elevene får sine rettigheter oppfylt, at lærerne klager oppfattes omtrent som bakgrunnsstøy man ikke kan gjøre noe med. To ting: at budsjettene holdes og at man unngår store og skandaløse medieoppslag om den offentlige skolen. Det siste gjelder til en viss grad også direktorat og departement.

    Å få mediene til å fokusere på norsklærernes situasjon kan derfor virke i positiv retning på en arbeidssituasjon som virker svært presset og problematisk – særlig med tanke på fagets dårlige rekruttering spesielt på hovedfagsnivå.

    Men et dramatisk dårlig PISA-resultat til høsten i for eksempel lesing, vil kanskje utløse tanker om at man bør konsentrere ressursene om færre ting i faget. Som det er nå – en slags blanding av et nasjonalt kulturfag, lese- og skriveopplæring i to språkvarianter som daglig nærmer seg hverandre, sjangerlære, tekst-, bilde- og språkbrukanalyse, retorikk og argumentasjon, litteraturhistorie (2000 år), språkhistorie (samme), sosiolingvistikk, målføre, og til slutt alt arbeidet med nettfaget norsk med rundt ti ambisiøse læreplanmål i alt.

    Det fins bare ett ord for dette – nasjonal og norskfaglig hybris – og det er ikke usannsynlig at norsklærernes selv har mye av skylden for situasjonen faget og dets representanter har kommet opp i.

    http://www.knutmichelsen.no
    Lektor Michelsens skoleblogg

  33. Andreas B. Sylthe

    Eg synst det høyrast ut som eit godt forslag. Ein ting eg likte spesielt godt, er at nynorsken er med. Då eg gjekk på vgs, hadde vi små «innspurtar» men nynorsk, noko som ikkje fungerte etter mi meining. Eg trur at om ei slik organisering av norskfaget hadde vore gjennomført då eg gjekk på vgs hadde eg vore betre til å skrive nynorsk, og eg hadde vore meir fornøgd med mi opplæring i nynorsk.

  34. Hanne

    Eg hadde det slik på vgs eg óg, at vi berre hadde små intervallar med nynorsk rett før ein tentamen, eller enda verre, rett før eksamen. Det førte til at ein stor del av elevane som eg gjekk på vgs i lag med, fekk dårlege karakterar. Ikkje for at dei var dårlege skrivarar, men fordi nynorsken ikkje satt som den skulle. Slik som Andreas skriv her, trur eg at ei organisering av norskfaget der nynorsk som sidemål blir trekt inn på denne måten, hadde fått positive utfall hos elevane. Dei hadde kanskje fått ein betre flyt i språket når dei skreiv stilar og andre tekstar, og følt at dei mestra språket. I stedet får dei ein rask gjennomgang om korleis substantiv blir bøya i hankjønn, hokjønn og intetkjønn. Det er for dårleg i 2010.

  35. Andreklassestudent

    Eg synest dette høyres ut som eit kjempeforslag. Sjølv har eg positive erfaringar med periodeundervisning. Kvifor skal ein lære litt om kvar sjanger kvart år, og så gløyme og blande dei alle, når ein i staden kan gå djupare inn i kvart emne og så oppsummere dei til slutt?

    Å få munnlege konstruktive tilbakemeldingar, der læraren tek seg tid til å prate med kvar enkelt elev, tror eg også kan vere positivt for relasjonen mellom lærar og elev, og for elevens motivasjon til å arbeide vidare. Sjøl om elevane er i vidaregåande, trur eg det å få direkte tilbakemelding frå læraren, der læraren tar eleven si tekst på alvor, engasjerar.
    Som dykk skriv; mindre retting og meire tid til kommunikasjon med elevane. Flott!

  36. Siri

    Eg synest og dette forslaget har mykje for seg. Eg har same erfaring som Andreas og Hanne som skriv ovenfor. Små innspurtar med nynorsk i vidaregåande skule fungerer ikkje, og gjer ikkje elevane i stand til å bli gode i nynorsk. At nynorsken er med mer, vil uten tvil ha positiv innvirkning på skrivinga. Eg er no lærarstudent og kjenner at eg ville ha hatt stor fordel av mer nynorskundervisning på vidaregåande.

  37. Bernt Roger Isaksen

    Eg synast dette forslaget høyrest heilt framifrå ut. Når ein skal ha ein liten økt med ulike sjangerar kvart år, både gløymer og blander ein dei. Om ein jobbar intensivt med eit eller to tema kvart semester så vil ein med stor tryggleik hugse alt så mykje betre. Flott forslag!

    Det er og viktig at elevane får nytte nynorsk mykje meir en det dei får idag. På høgskule og universitet er bokmål og nynorsk jamstelte språk, slik det er idag så har studentar som kjem opp på dette nivået store problem med å gjere det like godt på nynorsk som dei gjer på bokmål. Dette trur eg i all hovudsak kjem av alt for lite nynorsk-undervisning på vgs.

  38. Anonym

    Eg trur mange har eit negativt syn på nynorskundervisninga fordi dei ikkje har arbeida så mykkje med den delen av norskfaget. Eg er veldig enig i det som har blitt skrive over om innspurtar før tentamen og eksamen. Eg hadde det også slik da eg gjekk på videregåande.
    Som du skriv skal norskfaget ha tre karakterar over tre år. Da blir det ikkje riktig at vi som har bokmål som hovudmål, berre skal fokusere på den biten av norskopplæringa. Ein må også få mulegheit til å lære seg nynorsk.

  39. SynnøveY, lærarstudent

    Eg synast dette høyres ut som eit veldig bra forslag. Då eg sjølv gjekk på vgs fekk vi allereie på grunnkurs presentert alle dei aktuelle sjangrane. Forvirringa var ofte stor då det nærma seg tentamen/eksamen. Eg trur elevane vil yte godt av å få ei grunnleggjane og stødig opplæring i kvar sjanger. Eg mein også det vil væra lønnsamt å sjå på dei tre åra med norsk i vidaregåande skule som ein heilheit. Det viktigaste må væra kva elevane sitt igjen med etter endt skulegong.

  40. Emmz

    Eg synast også at dette høyres ut som et godt forslag. Eg er for at elevane skal vere med på eigen vurdering å få vite kordan dei ligg an i dei ulike faga kontinuerleg. I dei siste åra har det blitt eit meir fokus på at elevane skal vurdere seg sjøl, og dette syns eg er fine tiltak. Elevane blir i større grad oppmerksame over sin eigen læring, læringsutbytte og kan settje seg mål ut i frå dette.