Undervisningens sabotasjeforsøk



Nå er det bare drøye to uker til LNUs landskonferanse arrangeres i Trondheim! Konferansen har tittelen: Nytteverdi og vidunderkraft – hva skal vi med skjønnlitteraturen i norskfaget. Vi varmer opp med en liten rundspørring her på bloggen:

Tenk på skjønnlitteraturen som du leste i norsktimene på skolen. Opplevde du møtet/arbeidet med litteraturen som:
a) vidunderlig
b) nyttig
c) både vidunderlig og nyttig
d) ingen av delene
Begrunn svaret. Bruk gjerne eksempler!

Først ute er forfatter Jan Kjærstad - som mener skolen må utnytte ungdommenes mottagelighet for fiksjonens magi.

Det må bli alternativ d) for min del. I de tolv årene jeg gikk på skolen, opplevde jeg ikke en eneste gang at de skjønnlitterære verkene vi gjennomgikk og leste, var vidunderlige (eller nyttige). Disse verkene ble tvert imot ødelagt for meg. Spesielt i de siste fem årene. Det var til og med mange gode verker, så det er i grunnen en stor prestasjon at skolen maktet å radbrekke dem rett foran øynene mine. Jeg tror vel egentlig det er en interessant motsetning mellom pensum og leselyst. Noen burde forske på dette.

Ellers hadde jeg vidunderlige møter med litteratur utenfor skolens vegger, særlig i gymnastiden. Det dreide seg om bøker jeg selv hadde funnet frem til, mer eller mindre tilfeldig, av og til via andre elever. (Det foregår antakelig en litterær samtale mellom elever som læreren aldri får med seg.) Det står fremdeles for meg som en gåte at skolen ikke klarte å nyttiggjøre seg av den lesegleden jeg hadde som barn og ungdom, for dette er den fasen i livet jeg har levd meg mest inn i bøker. Jeg tror det er sånn for de fleste. Vi har i ungdomstiden en evne til innlevelse, meddiktning, en mottakelighet for fiksjonens magi, som aldri kommer tilbake. Derfor er det et paradoks at skolen ikke klarer å spille på lag med dette potensialet.

I løpet av skoleårene hadde jeg bare én norsklærer som betydde noe for min litterære utvikling. Det hadde ikke noe å gjøre med undervisningen, men med at han SÅ meg. Han så en elev som skjulte en eller annen form for nysgjerrighet bak en maske av likegyldighet. Han grep tak i meg utenfor klasseromsettingen og styrte meg mot biblioteket. Jeg har siden skjønt at en lærer må være veldig ressurssterk for å orke noe sånt, eller for å kunne mobilisere et sånt blikk. I tillegg kreves intuisjon og fleksibilitet. Det er nesten umenneskelig å kreve noe sånt av en lærer. Så om ikke jeg syntes arbeidet med litteraturen i skolen var vidunderlig eller nyttig, møtte jeg i det minste en lærer som var både vidunderlig og nyttig. Når det gjelder det å skape forståelse for hvilken nytelse og innsikt litteraturen kan gi, er det ingenting som betyr mer enn en oppegående lærer.

PS: Det tok ti år fra jeg gikk ut av skolen og til jeg klarte å se eller lese Henrik Ibsens dramaer, men når jeg tenker meg om, var vel «Isslottet» av Tarjei Vesaas det verket som holdt best stand mot undervisningens sabotasjeforsøk.

(foto: www.aschehoug.no)

LNU anbefaler dessuten Jan Kjærstads tekst om lesing på www.flammeforlag.no

4 kommentarer

  1. CELINE

    Dette er noe jeg faktisk tenkte på her om dagen da jeg kjørte gjennom Torborg Nedreaasgate i Bergen: At Sveinung norsklærer fikk meg til å lese Trylleglasset på gymnaset – jeg ville ikke ha funnet frem til den på egen hånd den gangen – bidro til at jeg begynte å forstå at det finnes kunst i verden. (Så svaret må bli a), riktig nok bare når det gjelder den teksten, – men det holder vel det!)

  2. Merete Stensby

    Godt skrevet, Kjærstad! Jeg slutter meg til det du sier ovenfor. Jeg tilhørte en liten skare elever som leste alt jeg kom over både på ungdommskolen og videregående, men husker norskfaget som drepende kjedelig. Med ett hederlig unntak, Jan Gausemel på Fagernes Videregående Skole, hadde jeg ingen norsklærere som fikk meg til å lese noe som helst, og som Kjærstad tok det mange år før jeg innså at Ibsen og Solstad (for å nevne noen) faktisk var både relevante og interessante forfattere jeg kunne lese for alt fra underholdning til menneskelig innsikt og litterær kvalitet.

    Jeg husker spesielt godt at jeg var glødende opptatt av norsk lyrikk. Jeg gikk på jakt i biblioteker og foreldres bokhylle – ja, jeg husker til og med at jeg tilbrakte kvelder hvor jeg satt barnevakt for diverse av byggefeltets barn med å pløye gjennom foreldrenes bokhyller og kopiere ned tekster jeg fant her og der. Tor Jonsson, for eksempel, ble lest perm til perm lenge før jeg visste noe om forfatteren eller innså dybden i noen av verkene hans. Det var magisk – og jeg leste utelukkende for min egen tilfredsstillelse.

    Som norsklærer har jeg en stadig gjentatt drøm, og det er håpet om at jeg en dag skal foreslå en bok av en forfatter jeg elsker, som også en elev kommer til å elske! Det har skjedd. Hoggerne av Roy Jacoben fikk ei jente til å gå ut og lese mer Jacobsen og fortelle meg om det senere. En høytopplesning komplett med patosfylte tårer av Rolf Jacobsens Rom 301 fikk en annen til å skrive særemne om ham. Jeg tapetserer elevenes klasseromsvegger med store og små norske lyrikere og anbefaler bøker, sender dem på biblioteket – og venter i spenning. For jeg vet (dessverre?) at det er utenfor klasserommets regler at magien skapes. Den kommer når du ligger på senga om kvelden med hodet fullt av hormonelle tanker, på skoletur i London hvor du sitter aleine på cafe og ser på FOLK, i seine timer på bussen mellom Fagernes og Oslo, eller i sofaen i den stille timen før mamma og pappa kommer hjem fra jobb.

    Jeg vil gjerne være den ressurssterke læreren Kjærstad referer til – selv om jeg ikke alltid har overskudd. Men elsker man å lese vil den følelsen formidles hver gang man underviser i skjønnlitteratur. Hvis norsk skal være et ekte modningsfag har litteraturen sin soleklare plass, det er i alle fall helt sikkert!

  3. marianne

    Ah. Vidunderlig eller nyttig? Hm.

    Jeg tilhører dem som syntes all lesing var vidunderlig. Både i og utenfor klasserommet. Det er kanskje derfor jeg har blitt norsklærer. Som Merete Stensby sier over her; man kan ikke annet enn å vente i spenning. Eller man kan selvfølgelig gjøre mer, men hvorvidt det får elevene til å oppleve lesing som «vidunderlig» er utenfor min kontroll, mer eller mindre. Det betyr ikke at det ikke kan være en målsetting.

    Jeg noterer meg at nytteaspektet ved skjønnlitterær lesing er i vinden for tiden, i tråd med at man sidestiller nyttetekstene (sakprosaen) med vidundertekstene (skjønnlitteraturen) i planverket. Jeg ser at det er gode grunner til å lese mer sakprosa, men jeg innrømmer gjerne at jeg ser det som problematisk å lese skjønnlitteratur i det samme perspektivet.

    Skjønnlitteraturen, eller fiksjonen som helhet, kan noe som nyttetekstene ikke kan. Den kan forestille seg en annen verden. Dette er sikkert nyttig, om man vil se det på den måten, men først og fremst er det ikke mindre enn et mirakel. Vidunderlig som bare det.

    Som norsklærer er jeg opptatt av at elevene ikke frarøves dette perspektivet på lesing. Det er hovedsaken. Så er det mulig å støte på en hel del nytteaspekter, selvsagt, men jeg er opptatt av at litteraturen i norskfaget ikke skal hules ut til å bli en slags eksemplifisert historietime, eller readers digest, om man vil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

CAPTCHA Image

[ Ny kode ]

Siste utgave av Norsklæreren

NL#1.2014_framside

Norsklæreren #1 2014

En fyldig utgave med tekster om blant annet retorikk, skriving, leseforståelse...og diftonger!...

Siste utgivelse i Norskbokklubben

9788245012361

Visuelle samtaler

Hvordan kommuniserer vi med bilder? En stor del av kommunikasjonen mellom mennesker skjer i dag i digitale medier, og den er i økende grad visuell....