Nyttige Dostojevskij



Tenk på skjønnlitteraturen som du leste i norsktimene på skolen. Opplevde du møtet/arbeidet med litteraturen som:
a) vidunderlig
b) nyttig
c) både vidunderlig og nyttig
d) ingen av delene
Begrunn svaret. Bruk gjerne eksempler!

Neste kvinne ut i rundspørringen er Elin Ørjasæter, kommentator i e24, forfatter og foredragsholder.

Jeg opplevde litteraturen i grunnskolen (barne- og ungdomsskolen) som hverken vidunderlig eller nyttig. Men jeg var nok ikke særlig typisk, ettersom moren min hadde barne- og ungdomslitteratur som yrke så fikk jeg alle norske, svenske og danske utgivelser hjem. Jeg var altså mye mer lesevant enn mine jevnaldrende, og syntes det vi måtte lese av litteratur på skolen var barnslig. Lesebøkene var enda verre. Jeg husker faktisk ikke en eneste litterær opplevelse fra grunnskolen som var positiv, til gjengjeld leste jeg selv svært mye hjemme.

Etter grunnskolen sluttet jeg skolegang, men tok et par fag på Forsøksgym i Oslo. Der hadde jeg en norsklærer, Helene Strand Johansen, som hadde helt andre krav til lesing enn jeg var vant til, for nå var det klassikere (altså voksenlitteratur) som gjaldt. Hun pisket oss gjennom ganske mye, blant annet «Forbrytelse og straff». Det var svært nyttig og hun står for meg som en veldig god norsklærer. Men vidunderlig vil jeg ikke si det var, for ettersom jeg kun var opplest på barne- og ungdomslitteratur så syntes jeg faktisk Dostovjevskij var ganske tung å komme gjennom. Så all ære til Helene for at hun fikk oss gjennom! Som voksen tok jeg norsken om igjen på Bjørknes, og derfra husker jeg vel bare noen kjedelige dikt, som føltes nokså irrelevante.

Oppsummering: Ingenting vidunderlig, mye svært kjedelig. Dog takk til Helene fordi hun fikk meg til å lese Dostovevskij.

Bare et lite tilleggsspørsmål, Elin: Hva var det som føltes nyttig med å lese «Forbrytelse og straff»?

Skal jeg svare ærlig? Det nyttigste var beskrivelsen av den eldre damen som var sinnsyk. En i familien vår var også sinnsyk, og det var første gang jeg så noe sånt beskrevet i litteraturen. Det var gjenkjennelse. Og det hadde ikke vært mulig å gjenkjenne uten at språket hadde vært så rikt og presist samtidig, som hos Dostovjevskij. Jeg tenkte, jøss, dette har jeg opplevd men det falt meg aldri inn at noen skulle kunne beskrive det! Det er vel slik god litteratur skal være, at man lærer et språk for å beskrive (ja, til og med for å være i stand til å tenke) rundt egne opplevelser.Så det er det jeg husker best i boka. Men for å oppsummere: Den beskrev absurde situasjoner så godt at de sluttet å være absurde, og ble forståelige.