“Er det nødvendig å rette så mye,´a?”

Av Liv Edsberg og Andreas Titlestad.

I Norsklæreren 1/2010 legger vi fram et forslag til ny vurderingspraksis i norsk skriftlig på videregående trinn. Dette er et forslag som vil føre til reduksjon av rettebyrden for norsklæreren og – vel så gledelig – økt læringsutbytte for eleven. Forslaget er nøkternt nok til å innføres innenfor dagens rammer. Samtidig representerer det et klart brudd med bunketenkningen som har preget vår faggruppe i årtier. Vi har tro på at norsklærerne som følger denne modellen, kan nærme seg noe som ligner normale arbeidsuker, og at elevene vil få bedre skriveopplæring på kjøpet. (Se vedlagte pdf-fil for en detaljert redegjørelse for modulbasert vurdering i skriftlig norsk)

En forventet innvending mot denne modellen er manglende bredde i vurderingsgrunnlaget. Gir en slik skriveopplæring den bredden som Opplæringsloven stiller som krav? Ja, mener vi. Eleven får opplæring og vurdering i alle sjangere. Det er det få som kan vise til i dag. Det er dessuten helt nødvendig å trekke inn norskfagets unike situasjon når bredde skal diskuteres. Faget vårt har tre karakterer og opplæringen går over tre år. Må ikke det i seg selv være med på å sikre bredde i vurderingsgrunnlaget?

Liv Edsberg (Elvebakken vgs) og Andreas Titlestad (Sandvika vgs)

LNU: Kom gjerne med innspill og kommentarer til Edsbergs og Titlestads forslag . Har du andre ideer om hvordan norskundervisninga kan organiseres for å minske rettebyrden? Da vil vi gjerne høre dem også. Kjør debatt!

Bilde: FlickrCC