LNU-bloggen
24feb/111

Hvorfor kan ikke norsk være gøy?

Av Bjørn Helge Græsli

Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag. Der – da er det sagt. Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag som motiverer elevene til å lese, skrive, vurdere og reflektere. Et som oppleves relevant og interessant, og som er tilpasset det samfunnet unge mennesker lever og skal ta del i. Slik er det etter min mening ikke i dag.

Faktisk er jeg ikke all verdens imponert over hva vi får til i dag. Altfor mange elevarbeider vitner om ungdommer som har gått på mange nederlag i møte med morsmålsopplæringen eller som har opplevd den som så lite relevant at de har valgt å gi blaffen i den. Hva har gjennomsnittseleven lært etter 2163 timers norskopplæring gjennom 13 år? Er vi fornøyd? Har vi særlig mye å tape på å tenke helt nytt?

Hva skjer i dag?

  • Mange elever nedprioriterer norsk på Vg1 og Vg2 fordi det ikke er avsluttende, og fordi faget ikke oppleves som viktig/interessant.
  • Mange elever forlater vgs med grunnleggende svakheter i evnen til å kommunisere på norsk.
  • Mange forlater vgs med et negativt syn på faget.
  • Mange elever viser på eksamen at de har problemer med noe såpass fundamentalt som å redegjøre for hovedsynet i andres tekster.
  • Mange elever forlater vgs med en følelse av at deres språkkompetanse ikke er godtatt eller viktig – eller uten å være bevisst på at de har språkkompetanse.
  • Mange elever forlater vgs med en grunnleggende usikkerhet vedrørende sin egen evne til å formidle muntlig.

Vi kan selvsagt rette pekefingeren mot elevene, dataspill, manglende lesing av aviser og bøker, manglende lekselesing, utidig Facebook-aktivitet eller hva det måtte være, men hva hjelper det? Hva om vi i stedet setter oss ned og analyserer elevene vi har i klasserommene våre? Hvem er de, og hva trenger de? Hvordan er hverdagen deres, og hva trenger de å lære? For min egen del er jeg langt mer bekymret for elever som ikke forstår hvordan ord kan såre andre i kommentarfeltet i en blogg (det er mange), enn for dem som ikke er helt sikker på hvem Ibsen var (det er ikke like mange).

9nov/1043

LNU og norskkarakterane

Av Pål Hamre (Høgskulen i Volda) og Magne Rogne (Universitetet i Stavanger)

LNU har tatt initiativ til to opne møte om norskfaget - eitt i Bergen og eitt i Oslo. Både geografi/økonomi og ein noko knapp tidsfrist hindrar nok ein god del medlemer i å møte, så difor skriv vi dette innlegget på bloggen.

Alle dei meldte innlegga på møta er interessante og relevante i ein norskfagleg debatt. Når det gjeld spørsmålet om ein eller tre karakterar i norsk, er vi likevel uroa over den forvitnelege framgangsmåten LNU legg opp til: Opne møte i dei to største og bokmålsdominerte byane våre, engasjerte innlegg, kaffi og sjokolade – ”kan det bli trivelegare?” spør ein i invitasjonen, og svarer ”Nei, det kan jo ikkje det” – skal gi grunnlag for innspel til Utdanningsdirektoratet og Forum for norskfaget. Spørsmålet om ein eller tre karakterar er noko meir enn trivialitetar – det er den største enkeltståande saka som gjeld norskfaget i utdanningssystemet dei siste hundre åra, ikkje mindre. Vi åtvarar på det sterkaste mot at møte av denne typen skal vere grunnlag for innspel frå LNU i ei så viktig og avgjerande sak for norskfaget si stilling i skulen. Slike innspel kan lett få ein formell karakter og bli brukt som argument for vedtak som er i strid med det LNU står for, slik det er uttrykt i føremålsparagrafen til laget:

24feb/1049

“Er det nødvendig å rette så mye,´a?”

rettebunkeAv Liv Edsberg og Andreas Titlestad.

I Norsklæreren 1/2010 legger vi fram et forslag til ny vurderingspraksis i norsk skriftlig på videregående trinn. Dette er et forslag som vil føre til reduksjon av rettebyrden for norsklæreren og – vel så gledelig – økt læringsutbytte for eleven. Forslaget er nøkternt nok til å innføres innenfor dagens rammer. Samtidig representerer det et klart brudd med bunketenkningen som har preget vår faggruppe i årtier. Vi har tro på at norsklærerne som følger denne modellen, kan nærme seg noe som ligner normale arbeidsuker, og at elevene vil få bedre skriveopplæring på kjøpet. (Se vedlagte pdf-fil for en detaljert redegjørelse for modulbasert vurdering i skriftlig norsk)

En forventet innvending mot denne modellen er manglende bredde i vurderingsgrunnlaget. Gir en slik skriveopplæring den bredden som Opplæringsloven stiller som krav? Ja, mener vi. Eleven får opplæring og vurdering i alle sjangere. Det er det få som kan vise til i dag. Det er dessuten helt nødvendig å trekke inn norskfagets unike situasjon når bredde skal diskuteres. Faget vårt har tre karakterer og opplæringen går over tre år. Må ikke det i seg selv være med på å sikre bredde i vurderingsgrunnlaget?

Liv Edsberg (Elvebakken vgs) og Andreas Titlestad (Sandvika vgs)

LNU: Kom gjerne med innspill og kommentarer til Edsbergs og Titlestads forslag . Har du andre ideer om hvordan norskundervisninga kan organiseres for å minske rettebyrden? Da vil vi gjerne høre dem også. Kjør debatt!

Bilde: FlickrCC

27okt/0916

Still spørsmål til Utdanningsdirektoratet om muntlig norsk

207183530_65df45462e_oI det siste nummeret i 2009 vil Norsklæreren se nærmere på muntlige ferdigheter i norskfaget og skolen. Det har vært mye fokus på skriving og lesing i den seinere tida, men muntlighet er jo også en grunnleggende ferdighet, og i tillegg en særdeles viktig og morsom del av norskfaget! I bladet vil vi se nærmere på muntlighet i norskfaget etter Kunnskapsløftet: Hva er endret og hvilke utfordringer står lærerne overfor? Det blir også tekster om presentasjonsteknikk, muntlig vurdering, tips til muntlig undervisning med mere.

Vi vil også publisere en tekst der Utdanningsdirektoratet svarer på spørsmål fra lærerne om Kunnskapsløftet og muntlighet, vurdering og muntlige ferdigheter. Her trenger vi hjelp fra deg! Legg inn ditt spørsmål i kommentarfeltet. Bente Heian fra Utdanningsdirektoratet (avdeling for læreplan) svarer i Norsklæreren.

(Her  og her kan du lese svaret på spørsmålene under. Artiklen stod på trykk i Norsklæreren nr. 4 2009)

Foto: CaptPiper FlikcrCC