Undervisningens sabotasjeforsøk

Nå er det bare drøye to uker til LNUs landskonferanse arrangeres i Trondheim! Konferansen har tittelen: Nytteverdi og vidunderkraft - hva skal vi med skjønnlitteraturen i norskfaget. Vi varmer opp med en liten rundspørring her på bloggen:

Tenk på skjønnlitteraturen som du leste i norsktimene på skolen. Opplevde du møtet/arbeidet med litteraturen som:
a) vidunderlig
b) nyttig
c) både vidunderlig og nyttig
d) ingen av delene
Begrunn svaret. Bruk gjerne eksempler!

Først ute er forfatter Jan Kjærstad - som mener skolen må utnytte ungdommenes mottagelighet for fiksjonens magi.

Det må bli alternativ d) for min del. I de tolv årene jeg gikk på skolen, opplevde jeg ikke en eneste gang at de skjønnlitterære verkene vi gjennomgikk og leste, var vidunderlige (eller nyttige). Disse verkene ble tvert imot ødelagt for meg. Spesielt i de siste fem årene. Det var til og med mange gode verker, så det er i grunnen en stor prestasjon at skolen maktet å radbrekke dem rett foran øynene mine. Jeg tror vel egentlig det er en interessant motsetning mellom pensum og leselyst. Noen burde forske på dette.

Ellers hadde jeg vidunderlige møter med litteratur utenfor skolens vegger, særlig i gymnastiden. Det dreide seg om bøker jeg selv hadde funnet frem til, mer eller mindre tilfeldig, av og til via andre elever. (Det foregår antakelig en litterær samtale mellom elever som læreren aldri får med seg.) Det står fremdeles for meg som en gåte at skolen ikke klarte å nyttiggjøre seg av den lesegleden jeg hadde som barn og ungdom, for dette er den fasen i livet jeg har levd meg mest inn i bøker. Jeg tror det er sånn for de fleste. Vi har i ungdomstiden en evne til innlevelse, meddiktning, en mottakelighet for fiksjonens magi, som aldri kommer tilbake. Derfor er det et paradoks at skolen ikke klarer å spille på lag med dette potensialet.

I løpet av skoleårene hadde jeg bare én norsklærer som betydde noe for min litterære utvikling. Det hadde ikke noe å gjøre med undervisningen, men med at han SÅ meg. Han så en elev som skjulte en eller annen form for nysgjerrighet bak en maske av likegyldighet. Han grep tak i meg utenfor klasseromsettingen og styrte meg mot biblioteket. Jeg har siden skjønt at en lærer må være veldig ressurssterk for å orke noe sånt, eller for å kunne mobilisere et sånt blikk. I tillegg kreves intuisjon og fleksibilitet. Det er nesten umenneskelig å kreve noe sånt av en lærer. Så om ikke jeg syntes arbeidet med litteraturen i skolen var vidunderlig eller nyttig, møtte jeg i det minste en lærer som var både vidunderlig og nyttig. Når det gjelder det å skape forståelse for hvilken nytelse og innsikt litteraturen kan gi, er det ingenting som betyr mer enn en oppegående lærer.

PS: Det tok ti år fra jeg gikk ut av skolen og til jeg klarte å se eller lese Henrik Ibsens dramaer, men når jeg tenker meg om, var vel "Isslottet" av Tarjei Vesaas det verket som holdt best stand mot undervisningens sabotasjeforsøk.

(foto: www.aschehoug.no)

LNU anbefaler dessuten Jan Kjærstads tekst om lesing på www.flammeforlag.no