Hvorfor kan ikke norsk være gøy?
Av Bjørn Helge Græsli
Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag. Der – da er det sagt. Jeg ønsker meg et helt nytt norskfag som motiverer elevene til å lese, skrive, vurdere og reflektere. Et som oppleves relevant og interessant, og som er tilpasset det samfunnet unge mennesker lever og skal ta del i. Slik er det etter min mening ikke i dag.
Faktisk er jeg ikke all verdens imponert over hva vi får til i dag. Altfor mange elevarbeider vitner om ungdommer som har gått på mange nederlag i møte med morsmålsopplæringen eller som har opplevd den som så lite relevant at de har valgt å gi blaffen i den. Hva har gjennomsnittseleven lært etter 2163 timers norskopplæring gjennom 13 år? Er vi fornøyd? Har vi særlig mye å tape på å tenke helt nytt?
Hva skjer i dag?
- Mange elever nedprioriterer norsk på Vg1 og Vg2 fordi det ikke er avsluttende, og fordi faget ikke oppleves som viktig/interessant.
- Mange elever forlater vgs med grunnleggende svakheter i evnen til å kommunisere på norsk.
- Mange forlater vgs med et negativt syn på faget.
- Mange elever viser på eksamen at de har problemer med noe såpass fundamentalt som å redegjøre for hovedsynet i andres tekster.
- Mange elever forlater vgs med en følelse av at deres språkkompetanse ikke er godtatt eller viktig – eller uten å være bevisst på at de har språkkompetanse.
- Mange elever forlater vgs med en grunnleggende usikkerhet vedrørende sin egen evne til å formidle muntlig.
Vi kan selvsagt rette pekefingeren mot elevene, dataspill, manglende lesing av aviser og bøker, manglende lekselesing, utidig Facebook-aktivitet eller hva det måtte være, men hva hjelper det? Hva om vi i stedet setter oss ned og analyserer elevene vi har i klasserommene våre? Hvem er de, og hva trenger de? Hvordan er hverdagen deres, og hva trenger de å lære? For min egen del er jeg langt mer bekymret for elever som ikke forstår hvordan ord kan såre andre i kommentarfeltet i en blogg (det er mange), enn for dem som ikke er helt sikker på hvem Ibsen var (det er ikke like mange).
LNU og norskkarakterane
Av Pål Hamre (Høgskulen i Volda) og Magne Rogne (Universitetet i Stavanger)
LNU har tatt initiativ til to opne møte om norskfaget - eitt i Bergen og eitt i Oslo. Både geografi/økonomi og ein noko knapp tidsfrist hindrar nok ein god del medlemer i å møte, så difor skriv vi dette innlegget på bloggen.
Alle dei meldte innlegga på møta er interessante og relevante i ein norskfagleg debatt. Når det gjeld spørsmålet om ein eller tre karakterar i norsk, er vi likevel uroa over den forvitnelege framgangsmåten LNU legg opp til: Opne møte i dei to største og bokmålsdominerte byane våre, engasjerte innlegg, kaffi og sjokolade – ”kan det bli trivelegare?” spør ein i invitasjonen, og svarer ”Nei, det kan jo ikkje det” – skal gi grunnlag for innspel til Utdanningsdirektoratet og Forum for norskfaget. Spørsmålet om ein eller tre karakterar er noko meir enn trivialitetar – det er den største enkeltståande saka som gjeld norskfaget i utdanningssystemet dei siste hundre åra, ikkje mindre. Vi åtvarar på det sterkaste mot at møte av denne typen skal vere grunnlag for innspel frå LNU i ei så viktig og avgjerande sak for norskfaget si stilling i skulen. Slike innspel kan lett få ein formell karakter og bli brukt som argument for vedtak som er i strid med det LNU står for, slik det er uttrykt i føremålsparagrafen til laget: